Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:643 (2016-2017)
Innlevert: 08.02.2017
Sendt: 08.02.2017
Besvart: 17.02.2017 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Ambisjonen for norsk helsevesen er å bidra til å hjelpe folk som trenger det. Samtidig er helseutfordringene til dels store og sammensatte. Ikke minst for mennesker som kommer fra krigsherjede land, med store traumer. Psykiatrien utfordres sterkt i slike tilfeller.
Hvor langt kan helsepersonell gå i tilfeller hvor religion oppfattes å være negativt for bedring hos pasienter, uten samtidig å frata vedkommende sine grunnleggende rettigheter, og samtidig sikre norske samfunn?

Begrunnelse

Det er hevet over enhver tvil at mennesker som har opplevd krig, ofte blir merket for livet. Langt på vei kan man muligens også si at personer som er tilhengere av ytterliggående religioner, kan bruke denne tilknytningen til å motsette seg behandling de mener er i strid med egen religion. Sånn sett står psykiatrien ovenfor vesentlige utfordringer som det ikke er bare enkelt å komme rundt. Både etisk og behandlingsmessig vil jeg tro at det er krevende å jobbe under slike forutsetninger. Jeg ser derfor fram til å høre hva statsråden mener er løsningen i slike tilfeller.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Asylsøkere og flyktninger har samme rett til helsetjenester som den øvrige befolkningen. Retten til helsehjelp for asylsøkere gjelder fra de kommer til Norge for å søke beskyttelse. Flyktninger og familiegjenforente har også fulle rettigheter til helsehjelp fra de ankommer landet. Rettighetene omfatter både somatisk og psykisk helsehjelp fra kommune- og spesialisthelsetjeneste, inkludert hjelp for rusmiddelproblemer.
Iht. nasjonale føringer skal mennesker med traumelidelser behandles i den ordinære tjenesten. Kommunen har således ansvar for at de som oppholder seg i kommunen får helsehjelp, mens regionale helseforetak har ansvar for å sørge for et forsvarlig spesialisthelsetjenestetilbud for denne som for andre pasientgrupper. Det er ikke gitt detaljerte føringer mht. organiseringen av traumebehandling, men det er gitt en generell føring om at DPS og BUP skal ta ansvar for vanlige psykiske lidelser på spesialistnivå. Psykiske traumer/PTSD er en hyppig forekommende lidelse som må kunne behandles på alle nivåer, dvs. hos fastlege, på DPS og på sykehus når det er nødvendig. Det er etablert kompetansemiljøer i alle regioner (regionale ressurssentre for vold og traumatisk stress, RVTS) som har til oppgave å gi opplæring og veilede helsetjenesten på alle nivåer og overfor enheter under andre aktuelle departementers ansvarsområde. De yter ikke kliniske tjenester, med unntak av RVTS Midt-Norge som også har en poliklinisk virksomhet for asylsøkere og flyktninger som har vært utsatt for traumatiske erfaringer og tortur. Målgruppen er flyktninger og asylsøkere med komplekse og sammensatte vansker.
Helse Stavanger har forøvrig etablert et transkulturelt senter med poliklinikk hvor målet er å bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger får et godt og likeverdig helsetilbud, med spesielt fokus på psykisk helse. Senteret samarbeider tett med viktige aktører i flyktningefeltet som primærhelsetjenesten, andrelinjetjenesten, asylmottak, flyktningerettet virksomhet i kommunene samt med frivillige organisasjoner i feltet når det er aktuelt.
Lov om psykisk helsevern (§ 4.2) har bestemmelser om vern om personlig integritet. Ifølge bestemmelsene skal restriksjoner og tvang innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket.
Det heter videre i samme paragraf at det så langt det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand skal oppholdet gjennomføres slik at pasientens mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt. Det skal også tas hensyn til den enkeltes livssyn og kulturelle bakgrunn.
Samarbeid med kvalifisert tolk kan være en forutsetning for å sikre pasientens rett til blant annet å få forståelig informasjon og å kunne gi informert samtykke til helsehjelp, jf. blant annet pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-5 og 4-1. Helsetjenesten har derfor ansvar for å vurdere behovet for kvalifisert tolk i møte med pasient med begrensede norskkunnskaper.
Ifølge Helsedirektoratet tyder erfaringene på at gruppetilhørighet og religion ikke tilsier at flyktninger ikke søker helsehjelp og at de aller fleste som kommer som flyktninger til Norge med krigserfaringer ikke er eller blir radikaliserte eller tilhengere av ytterliggående religioner.
Det opplyses videre at erfaringen fra Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) er at helsehjelp til fremmedkrigere og radikaliserte oftest gis i primærhelsetjenesten og at tilbud i spesialisthelsetjenesten ikke har medført utfordringer på grunn av religion. RVTS har ikke mottatt henvendelser fra helsetjenesten om at personer motsetter seg helsehjelp på grunn av religion eller om at det skulle være til hinder for behandling.
Det er riktig at flyktninger som har opplevd krig og som strever med psykiske traumer kan representere utfordringer for helsetjenesten. Jeg mener likevel at tjenesten gjennomgående har kompetanse til å ivareta grunnleggende rettigheter ift. livssyn og religion og at vi har et regelverk som understøtter dette. Ved tvungent psykisk helsevern gjelder for øvrig tilleggskriteriet om "nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse" for flyktninger så vel som for befolkningen ellers. Dette er et kriterium som skal bidra til å trygge sikkerheten både for den enkelte og for samfunnet.