Rasmus Hansson (MDG): Mener statsråden at Statoils plan for omstilling og endring av virksomheten i fornybar retning er offensiv nok for å være konkurransedyktig i en verden som skal nå Paris-målene, og for å redusere Statoil og Norges risikoeksponering overfor en langvarig lav oljepris, økte klimakostnader for fossilenergi og stadig billigere fornybar energi?
Begrunnelse
Statoil vil møte fremtiden med billigere oljeproduksjon basert på en oljepris på 80 dollar, og økte investeringer i fornybar energi. Statoils presentasjon av 2016-resultatet og strategioppdateringen 7. februar vitner om et selskap som legger til grunn at de nærmeste tiårene vil gi fundamentale endringer i rammebetingelse for den fossile energisektoren. Med klimarisiko og risiko for langvarig lave oljepriser, blant annet på grunn av den raske prisnedgangen på fornybar energi, er Statoils retningsvalg er nødvendig for å håndtere denne. Statoil tallfester sine mål for en «fornybarandel» av investeringene – stigende fra omkring 5 prosent i 2016 til 15-20 prosent i 2030. Det betyr at Statoils kjernevirksomhet uansett vil være fossil i mange tiår. I fjor investerte Statoil omkring 10 milliarder dollar, mens rundt 500 millioner dollar ifølge Dagens Næringsliv var fornybarinvesteringer. Gitt samme investeringsnivå i 2030, vil «fornybaravdelingen» da investere opp mot to milliarder dollar, eller 17 milliarder kroner, i fornybar energi – mens 80 prosent fortsatt skal gå til olje og gass. Det er med andre ord ikke en strategisk transformasjon som vil gjøre Statoil lønnsom, hvis ikke oljeprisen er høyere enn 80 dollar. Det er fare for at det er urealistisk høyt. Den langsiktige oljeprisen i en togradersverden er 55 dollar, ifølge en analyse fra det britiske Nærings- og energidepartementet (BEIS 2016 Fossil Fuel Price Assumptions). Det er selvsagt høy usikkerhet om dette, men hva som er en klok langsiktig strategi vil påvirkes sterkt av forventningene til fremtidig etterspørsel og pris. Hvis Norge og verden skal nå Paris-avtalens mål kan den langsiktige oljeprisen, meget vel være enda lavere. En verden som klarer dette og opplever rask utslippsreduksjon kombinert med stadig billigere fornybar energi, vil ikke trenge den dyreste oljen og gassen som Norge og Statoil er en av produsentene av.
Andre oljeselskaper har en mye mer endringsrettet respons for å sikre langsiktig lønnsomhet. For eksempel besluttet Dong Energy i november 2016 å gå ut av olje og gass fordi de vil satse på en strategisk transformasjon mot å bli en global leder i fornybar energi. Allerede i 2016 investerte danske Dong Energy 15 milliarder danske kroner – 2,2 milliarder dollar – i fornybar energi. Dong investerer altså nå på samme nivå som Statoil har ambisjon om å være i 2030 – gitt at investeringsvolumet da er det samme som nå. Dong tjente nær 12 milliarder danske koner på offshore vind i fjor. Lønnsomheten er god, og selskapet har store vekstambisjoner frem mot 2020 og videre mot 2025. Olje- og gassaktiviteten skal selges.
Det er stor usikkerhet omkring Statoils langsiktige lønnsomhet og Statoil risikoeksponering ovenfor en langvarig lav oljepris, økte klimakostnader for fossilenergi og stadig billigere fornybar energi. Det er det lite sannsynlig en fordeling på investeringene mellom fossil og fornybar 80-20 i fossil favør i 2030, vil gi Statoil et reelt alternativt bein å stå på eller strategisk styrke nok til å transformere seg til et fossilfritt og fornybar energi selskap. Et mål om en fordeling på investeringene mellom fossil og fornybar på 50-50 i 2025 og 20-80 i 2030 i fornybar favør, kan være betydelig mer fremtidsrettet og lønnsomt, og samtidig ha en lavere risiko en dagens investeringsplan.