Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:801 (2016-2017)
Innlevert: 09.03.2017
Sendt: 09.03.2017
Besvart: 17.03.2017 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Departementene utarbeider tidvis kongelige resolusjoner som deretter behandles og vedtas i statsråd hos Kongen. I slike tilfeller legger regjeringen ved gjeldende departement føringer for utvikling av samfunnsområder.
Hvor stor frihet har en offentlig institusjon til selv å velge om den vil forholde seg til den vedtatte resolusjonen, eller er det slik at det foreligger en adgang til selv å velge hva man vil forholde seg til?

Begrunnelse

Jeg har mottatt et skriv der det vises til en institusjons leder som uttaler at "et universitetsstyre kan overstyre en kongelig resolusjon" Jeg ser derfor fram til å høre om statsråden deler dette synet.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: På grunn av begrunnelsen for spørsmålet fra representanten Ellingsen vil jeg kommentere innretningen på de kongelige resolusjoner som har besluttet sammenslåinger av universiteter og høyskoler som en del av gjennomføringen av strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren, jf. Meld. St. 18 (2014-2015).

Utgangspunktet er at styret for et universitet eller en høyskole har ansvaret for den interne organiseringen av institusjonen. Stortinget har fastsatt dette i universitets- og høyskoleloven. Dersom regjeringen eller departementet vil gripe inn i styrets ansvar, må det gjøres ved å instruere styret. Slik instruks vil bryte med institusjonens autonomi og ansvar, og jeg mener det bør unngås.

I forkant av sammenslåing har styrene for de institusjonene som skal slås sammen, selv utarbeidet ulike grunnlagsdokumenter og kommet frem til hvilke hensyn og forutsetninger de mener bør ligge til grunn for en sammenslåing. Styrene for de tidligere institusjonene kan ikke binde styret for en sammenslått institusjon, men har utarbeidet et viktig grunnlag for det videre arbeidet. De kongelige resolusjonene har vist til noen av disse hensynene og forutsetningene, som altså er et utgangspunkt og ikke en instruks til styret for den sammenslåtte institusjonen. F.eks. viser kongelig resolusjon om sammenslåing av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og høyskolene i Harstad og Narvik til at disse tre hadde kommet frem til at universitetet fra sammenslåingen burde ha et teknologisk fakultet, med ledelse fra Narvik. Videre viser den til at de hadde lagt opp til at det skal etableres styrings- og ledelsesfunksjoner ved campusene i Harstad og Narvik som bidrar til faglig utvikling, styrking av den regionale rolle og som gir strategisk innflytelse i den nye organisasjonen. Dette er formuleringer som er hentet fra måldokumentet de tre institusjonene hadde utarbeidet. Jeg mener at måldokumentet gir de involverte noen berettigede forventninger, men det griper ikke inn i styrets ansvar for å foreta helhetlige vurderinger når det skal fastsette organiseringen.

Sammenslåinger er et virkemiddel for å få større fagmiljøer og utdanning og forskning av bedre kvalitet. Sammenslåinger er i seg selv ikke tilstrekkelig, og det er viktig at styrene tar ansvar for prioriteringer og å gjennomføre omstillinger. Universiteter og høyskoler er helt sentrale samfunnsinstitusjoner, og det er positivt med engasjement og diskusjon om samfunnets behov og hvordan institusjonene bør utvikle seg. Det endelige ansvaret må likevel ligge hos styret.