Begrunnelse

Gjennom å støtte opp om bærekraftsmålene har Norge forpliktet seg til blant annet å stanse AIDS-epidemien innen 2030, og bidra til forskning på, og utvikling av vaksiner og medisiner mot, smittsomme sykdommer som primært rammer utviklingsland.
Det viktigste for å stanse AIDS er å få kontroll over HIV-smitte. Én del av dette er å sikre tilstrekkelig behandling for HIV, en annen er å utvikle vaksine. Derfor er støtte til forskning avgjørende.
Samtidig vet vi at HIV-pandemien treffer utviklingsland uforholdsmessig hardt, og unge kvinner særlig. Dette grunner i manglende tilgang til helsehjelp, HIV-testing, behandling og prevensjonsmidler og begrenset kunnskap om tiltak for å hindre HIV-smitte. Det henger også sammen med kvinners mulighet til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet, om likestilling og fattigdom. Komplekse sammenhenger som krever komplekse tilnærminger. Forskningsprosjekter med mer helhetlig tilnærming til både de sosiale, kulturelle og samfunnsmedisinske problemstillingene så vel som de basale biologiske mekanismene, vil derfor ha stort potensiale for suksess. Slike tiltak bør støttes opp om.
Det er også viktig å se sammenhengen mellom utdanning og helse. I et utviklingsperspektiv er det derfor essensielt at det er tilstrekkelig med gode forskere, og god kunnskap og kapasitet i de områdene som rammes hardest. Dette muliggjør eierskap og løsninger som drives lokalt. HIV kan ikke stanses ved utelukkende å tenke på epidemien som et helseproblem. Regjeringen har vist stor vilje til å støtte vaksineforskning gjennom CEPI. Det er positivt, men i kampen mot HIV vil det også være avgjørende med støtte til organisasjoner og tiltak som arbeider med grunnforskning i et helhetlig perspektiv hvor kunnskap og helsetilbud i de samfunnene som er rammet settes på agendaen.