Skriftlig spørsmål fra Odd Omland (A) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:926 (2016-2017)
Innlevert: 30.03.2017
Sendt: 31.03.2017
Besvart: 19.04.2017 av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner

Odd Omland (A)

Spørsmål

Odd Omland (A): Grunneiere på gårdene Opofte/Basgård i Kvinesdal kommune i Vest Agder er opprørte over at Kartverket vil endre navn på gårdene deres.
Hva mener statsråden skal være lokalbefolkningens og lokaldemokratiets rolle i navnesaker i kommunene?

Begrunnelse

Stedsnavn rundt i kommunene betyr mye for folk, og vekker derfor mange følelser. Når Kartverket fatter vedtak om navneendringer som lokalbefolkningen ikke kjenner seg igjen i, oppleves det som urimelig. Vedtaket fra Kartverket i disse to konkrete sakene strider mot både den historiske bruken av navnet og de lokale anbefalingene fra både grunneier, kommune og fylkeskartsjef. Selv om konklusjonene lokalt er entydige, er Kartverket i ferd med å overkjøre de lokale anbefalingene. Det vises i denne sammenheng til brev fra ordføreren i Kvinesdal, datert 7.2.

Opofte:

Først vedtok Kartverket at eiendommen skulle beholde det navnet den har hatt i 300 år, "Opofte", i samsvar med grunneier, historielagets og kommunens mening. Fylkeskartsjefen gikk også inn for dette. Men uten forvarsel snudde Kartverket og omgjorde sitt eget vedtak. Kartverket mener nå at gårdsnavnet skal være "Oppofta". Grunneierne opplever lite lydhørhet fra Kartverket for å lytte til argumentene fra lokalbefolkningen.

Basgård:

Fylkeskartsjefen vedtok 30.12.16 at navnet skulle være det samme som i dag, og skrives Båsgård.

Dette er det også stor enighet om lokalt. Men 20.1.17 mottok imidlertid grunneierne brev fra Kvinesdal kommune om at Kartverket vurderte å omgjøre sitt eget vedtak og endre skrivemåten til Basskor. Grunneierne har sendt klage. Her gjelder det samme som for Opofte, at grunneiere og historielaget er entydige på at skrivemåten skal være Basgård.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Regler om fastsetting av skrivemåten for stedsnavn i offentlig bruk framgår av stadnamnlova. Ansvaret for denne loven ligger til Kulturdepartementet. Svaret på spørsmålet er utformet i samråd med kulturministeren.

Kulturministeren og jeg mener begge at lokalbefolkningen og lokaldemokratiet skal ha en sterk og sentral rolle ved fastsetting av stedsnavn i kommunene. Det ligger til grunn for gjeldende stadnamnlov. Kulturdepartementet har i tillegg startet arbeid med å endre loven med sikte på å gi kommunene større frihet i praktiseringen av regelverket. Kulturdepartementet vil i lovarbeidet vurdere hvor den endelige kompetansen til å avgjøre stedsnavn bør ligge. Arbeidet følger bl.a. opp Innst. S 333 (2014-2015) Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, der flertallet i komitéen «mener at det må vurderes økt kommunalt selvstyre innenfor fastsetting av skrivemåte og navn innenfor adresse- og skiltprosjekt». Spørsmålet er også omtalt i kommuneproposisjonen 2017 s. 41 flg.

Når det gjelder fastsettingen av skrivemåten for navnene Opofte og Basgård, er disse til behandling. Det vil derfor være galt av meg å gå nærmere inn på disse to sakene. Jeg vil imidlertid redegjøre for kommunens og Kartverkets rolle ved fastsetting av stedsnavn etter gjeldende lov i sin alminnelighet.

Kommunen vedtar skrivemåten for kommunale veger, offisielle adresser, grender, tettsteder mv. Fylkeskommunen vedtar skrivemåten på fylkeskommunale anlegg. Kartverket vedtar skrivemåten på andre navn i offentlig bruk, bl.a. nedarvede gårdsnavn, bruksnavn og naturnavn. Gårdsnavn favner vanligvis en rekke eiendommer og mange eiere, mens bruksnavnet er navnet på den enkelte eiendommen (bruket). I saker som gjelder nedarvede bruksnavn, dvs. nedarvede navn på eiendommer som er eller har vært drevet som gårdsbruk, har eieren etter en lovendring i 2015, rett til å fastsette skrivemåten dersom vedkommende kan dokumentere at den ønskede skrivemåten har vært i offentlig bruk som bruksnavn. Nye bruksnavn fastsetter eier i utgangspunktet selv.

Nedarvede stedsnavn er en del av vår felles kulturarv. Mange slike navn er blant de eldste kulturminnene vi har. Stedsnavn er samtidig et viktig hjelpemiddel i daglig bruk. Mange har et aktivt og bevisst forhold til stedsnavn – ikke minst i lokalmiljøet.

Alle navnesaker etter stadnamnlova som tas opp av statlig vedtaksorgan (Kartverket, Statens vegvesen mv.), skal sendes på høring i kommunen. Kommunen skal i den forbindelse innhente nødvendige uttalelser fra andre som har rett til å uttale seg, dvs. grunneiere for gårds- og bruksnavn og aktuelle lokale organisasjoner. Kommunen samler alle høringsuttalelser og sender dem til Språkrådets stednavntjeneste, som gir tilråding til vedtaksorganet. Vedtaksorganet fatter vedtak på grunnlag av tilrådingen fra stedsnavntjenesten og de lokale høringsuttalelsene. Vedtaksorganet sender melding om vedtaket til partene i saken og til kommunen og eventuelt fylkeskommunen. Dersom noen med klagerett påklager vedtaket, skal saken til ny saksbehandling med lokal høring og tilråding fra stedsnavntjenesten. Vedtaksorganet kan deretter velge å omgjøre sitt opprinnelige vedtak. Hvis ikke, sendes saken til klagenemnda for stedsnavnsaker, som fatter det endelige vedtaket. Klagenemnda blir oppnevnt av Kulturdepartementet bl.a. etter forslag fra KS. Vedtaket meldes til Kartverket som fører navnet inn i sentralt stedsnavnregister (SSR).