Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:1001 (2016-2017) Innlevert: 21.04.2017 Sendt: 24.04.2017 Besvart: 03.05.2017 av ministeren for samordning av EØS-saker og forholdet til EU Frank Bakke-Jensen
Liv Signe Navarsete (Sp): Kan statsråden gje nokon konkrete døme på norske industribedrifter som under frihandelsavtalen Noreg hadde med EU før EØS-avtalen opplevde tollmurer og problem med å eksportere varene sine til EU?
Spørsmålet gjeld sektorane som ligg innafor EØS-avtalen.
Frank Bakke-Jensen: Vår frihandelsavtale med EU fra 1973 fastsatte en tidtabell for tollnedtrapping som innebar gjensidig nulltoll på industrivarer fra 1978 med unntak av visse sensitive varer som hadde lengre overgangsperioder. Det var således etter overgangstidenes utløp ikke problemer av tollmessig art i forhold til norske bedrifters eksport til EU for de produkter handelsavtalen dekket.Den gamle handelsavtalen med EU fra 1973 omfattet kun toll på handel med varer. I moderne økonomier har regler og standarder vel så stor betydning for handel og investeringer som tollsatser. I motsetning til Frihandelsavtalen sikrer EØS-avtalen at norske bedrifter er en del av EUs felles regelverk og standarder. En handelsavtale vil innebære at dagens gjensidige ordninger for tekniske forskrifter, standarder og prøving og sertifisering vil forsvinne i sin nåværende form og gi norske eksportbedrifter en mer ugunstig konkurranseposisjon på det europeiske markedet, med de konsekvenser dette vil få ikke minst på det veterinære området.De konkrete hindringer som norske eksportbedrifter møtte etter at tollen var avviklet, og som handelsavtalen ikke regulerte, var særlig knyttet til EUs anklager om dumping. I perioden fra siste halvdel av 1970-tallet til EØS-avtalen trådte i kraft ble norske selskaper anklaget av EU for dumping en rekke ganger (eksempelvis Elkem og Fesil). Utenom fiskerisektoren var det særlig norsk metallindustri som fikk anklager rettet mot seg, og da særlig innenfor ferrolegeringsindustrien hvor alle produsenter ble rammet. Mange av produsentene lå i distriktene med de negative konsekvensene dette fikk for mange lokalsamfunn. Næringen hadde på den tiden EU som sitt viktigste marked med en årlig eksport på om lag 20 milliarder kroner. I tillegg ble norske aluminiumsprodusenter og norsk jernverk i Mo i Rana utsatt for anti-dumping anklager. Det samme gjaldt bedrifter som eksporterte fiskegarn og produsenter av sponplater. Anklagene og konsekvensene hadde meget uheldige følger for eksporten, og det var et gjentagende krav fra næringene over norske regjeringer om å sørge for at bruken av anti-dumpingtiltak mellom Norge og EU ble avviklet.I de aller fleste tilfellene ble sakene løst ved at de norske produsentene ble tvunget til å inngå minsteprisavtaler med EU. Dette satte bedriftene i en ugunstig situasjon i forhold til sine konkurrenter, men ble eneste løsning hvis anti-dumpingavgift skulle unngås. I ett tilfelle ble det innført anti-dumpingavgift. Det gjaldt eksport av ferrosilisium fra Elkem. En av sakene knyttet til norsk aluminiumseksport ble løst uten at tiltak ble innført. Dette skyldtes at markedssituasjonen i mellomtiden hadde bedret seg. Kommisjonen mente imidlertid at samtlige anklagede norske aluminiumsbedrifter hadde begått dumping.Fra flere av bedriftene ble det i denne perioden påpekt at anklagene om dumping og den etterfølgende prosess og avtaler om minstepriser hindret bedriftene i å utnytte sine konkurranseevne. Dette medførte tapte markedsandeler og liten forutsigbarhet for de konkrete bedriftene. Bare vissheten om anti-dumpingvåpenets eksistens dempet bedriftenes mulighet til å operere i et fritt marked. Likeledes ble problemene ekstra store ved at anti-dumpinganklager gjerne fremsettes når bunnen er gått ut av markedet og bedriftene av den grunn allerede befinner seg i en vanskelig situasjon. Under hele den perioden hvor minsteprisavtaler eller anti-dumpingavgift var i kraft, ble de konkrete bedrifter med jevne mellomrom utsatt for kontrollbesøk fra EUs side.Prosessene var likeledes preget av stor usikkerhet hos de involverte norske selskapene i forhold til frykten for å bli anklaget for dumping og hva konsekvensene av anklagene ville bli. Dette påvirket ifølge noen av de involverte bedriftene deres investeringsbeslutninger i Norge.Denne usikkerheten gjaldt også selskaper som ikke ble anklaget, men som ble usikre på hvilke priser de kunne operere med på EU-markedet for å unngå å få dumpinganklage rettet mot seg.Både minsteprisene og den konkrete avgiften ble stående i flere år. Erfaringene både fra ovennevnte og fra fiskerisiden tilsier at det tar lang tid å få avskaffet et tiltak etter det først hadde blitt innført.Flere av minsteprisavtalene og antidumpingavgiften rettet mot Elkem var fortsatt i kraft når EØS-avtalen ble fremforhandlet. Ved avtalens ikrafttreden ble minsteprisavtalene og avgiften umiddelbart avskaffet ettersom EØS- avtalen ikke tillot slike tiltak innenfor avtalens virkeområde.Forutsetningen for at EU godtok avskaffelse av muligheten til å anvende WTOs antidumping-regelverk var at EFTA-landene godtok EUs konkurranseregelverk for det indre marked. Dette innebar at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) fikk ansvar for å sikre anvendelsen av konkurranseregelverket innenfor sitt ansvarsområde, og at det ble etablert samarbeid med Europakommisjonen for å sikre homogen gjennomføring, anvendelse og fortolkning av fortolkningen av regelverket i hele EØS-området.