Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:1013 (2016-2017)
Innlevert: 25.04.2017
Sendt: 25.04.2017
Rette vedkommende: Justis- og beredskapsministeren
Besvart: 02.05.2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Vil statsråden endre forvaltningsloven slik at personnummer alltid undras offentlighet?

Begrunnelse

Identitetstyveri er et økende problem i samfunnet, og kan være ødeleggende for de enkeltpersonene som blir rammet. Dagens digitaliserte samfunn gjør misbruk av identitet vesentlig lettere enn da Forvaltningsloven ble vedtatt i 1967.

Spørsmålsstiller har blitt kontaktet av bekymrede, offentlige ansatte som peker på at personnummer ikke alltid hemmeligholdes i vedtak og/eller i saksframlegg til folkevalgte. Som regel har dette vært saker etter konsesjonsloven (erverv av fast eiendom) hvor det i svært mange tilfeller heller ikke fremkommer andre opplysninger som tilsier at personnummeret bør unntas. Spørsmålsstiller har fått det forelagt at problemet først og fremst gjelder forvaltningslovens § 13, annet ledd.

Spørsmålsstiller er at den oppfatning at bekjempelse av identitetstyveri veier tyngre enn meroffentlighet når det gjelder deling av personnummer.

Per-Willy Amundsen (FrP)

Svar

Per-Willy Amundsen: Siden lovgivningsansvaret for forvaltningsloven hører under Justis- og beredskapsdepartementet, har spørsmålet blitt overført til meg fra kommunal- og moderniseringsministeren.

Ved lov 16. desember 2011 nr. 62 ble det i offentleglova § 26 femte ledd tatt inn et nytt unntak fra innsyn for «fødselsnummer og andre nummer med tilsvarande funksjon». En sentral del av bakgrunnen for dette var nettopp faren for identitetstyveri.

Det følger av punkt 2 og 5 i proposisjonen som lå til grunn for endringsloven, Prop. 125 L (2010-2011), at unntaket omfatter det fullstendige fødselsnummeret, personnummer der dette står alene, D-numre og liknende numre som gis til dem som ikke har norsk personnummer, og tilsvarende utenlandske fødselsnumre og andre identifikasjonsnumre. Fødselsdatoen alene og numre som er knyttet til foretak og næringsdrivende, faller utenfor. Unntaket gjelder uavhengig av hvor disse numrene går fram.

Det følger videre av punkt 2 siste avsnitt i proposisjonen at unntaket ikke innebærer noe forbud mot å gi innsyn i fødselsnumre, slik at innsyn kan gis dersom det er et sterkt behov for det, eller det ikke er behov for unntak. Merinnsyn etter offentleglova § 11 skal vurderes på vanlig måte. I proposisjonen punkt 2 er det midlertid presisert at «sidan omsyna bak innsynsretten i liten grad gjer seg gjeldande for dei opplysingane som er omfatta av dette unntaket, vil det sjeldan vera aktuelt å gje meirinnsyn». En samlet justiskomite understreket at «økningen i identitetstyverier er bekymringsfull, og en noe mer restriktiv praksis i innsyn i slike opplysninger kan bidra til at offentlige organer ikke sprer slike opplysinger unødvendig.», jf. Innst. 66 L (2011-2012).

Jeg opplever på bakgrunn av dette at det foreligger et tilstrekkelig grunnlag for unntak fra innsyn for fødselsnumre og personnumre.

Når det konkret gjelder spørsmålet om personnumre alltid skal unndras fra innsyn, viser jeg for det første til punkt 2 i den nevnte proposisjonen, der det går fram at slike fødselsnumre har som en sentral funksjon å identifisere enkeltpersoner, og de må kunne brukes av både private og offentlige aktører. Videre nevner jeg at fødselsnumre vil måtte brukes i svært mange ulike sammenhenger, forekomme i mange former for korrespondanse og finnes i mange typer dokumenter som folk bærer på seg. På bakgrunn av dette er det lite aktuelt at slike numre skal være omfattet av taushetsplikt og dermed alltid skal unntas fra innsyn.

Jeg viser ellers til at problemet med identitetstyverier er tatt opp flere steder, blant annet i utredningen «Trusler og trender 2016», utgitt av Norsk senter for informasjonssikring. Denne utredningen ble overlevert til departementet i april 2016.