Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:1020 (2016-2017)
Innlevert: 26.04.2017
Sendt: 26.04.2017
Besvart: 02.05.2017 av innvandrings- og integreringsminister Per Sandberg

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Aftenposten kan i dag fortelle om en kvinne som har fått opphold i Norge fordi hun har rømt fra et voldelig tvangsekteskap i Afghanistan. Hun får ikke familiegjenforening med døtrene selv om de risikerer tvangsgifte. UNE begrunner avslaget med at barna etter afghansk sharia-lov er mannens eiendom.
Mener statsråden at Norge skal bruke sterkt kvinnediskriminerende sharia-lover som begrunnelse for å gi avslag på asyl og familiegjenforeningssaker?

Begrunnelse

Aftenposten kan i dag melde om Parwan som forteller at hun flyktet med barna da ektemannen ville tvangsgifte datteren i Afghanistan. Nå nektes hun gjenforening med døtrene fordi hun ikke kan dokumentere omsorgsrett, noe som er umulig etter afghansk sharia-lovverk.

I følge Aftenposten viser UNE til at Hun kan ikke dokumentere at hun har del i foreldreansvaret. Og hun har ikke fremlagt samtykke fra barnas far, som hun har flyktet fra.

I avslaget viser UNE til afghansk shariabasert lovgivning, som slår fast at barn automatisk blir mannens eiendom.

I Norge får Parwin innvilget asyl i 2014. UDI legger til grunn at hun har flyktet fra et voldelig tvangsekteskap og brutt med familien.

UDI mener hun som enslig kvinne ikke er trygg i hjemlandet og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

På mottaket i Hemsedal er gleden over en ny fremtid kortvarig. UDI avslår søknaden om gjenforening med døtrene. Senere blir også anken avslått, med følgende begrunnelse:

«UNE viser til at det ikke er dokumentert at referansepersonen (Parwin, red.anm.) har del i foreldreansvaret.»

UNE viser samtidig til Landinfos notat om familielovgivning i Afghanistan, som er en kombinasjon av lover, tradisjonell rett og sharia (hanafilovskolen):

«... fedre har ansvar for å sikre forsørgelse av sine døtre til de blir gift, jf. Civil Code § 256-7. I tilfelle skilsmisse, vil moren få den daglige omsorgen de første årene av barns liv. Barn blir overført til far ved henholdsvis fylte ni år for jenter og syv år for gutter.»

UNE avslutter med å vise til eget regelverk, som sier at «der to utenlandske foreldre er uenige om hvor barnet skal bo, bør ikke dette avgjøres av norske utlendingsmyndigheter».

Afghanistan-ekspert Karina Standal ved Senter for utvikling og miljø i Oslo reagerer på de umulige kravene som stilles til kvinnen og mener døtrene kan være i fare hvis far tar saken i egne hender.

Per Sandberg (FrP)

Svar

Per Sandberg: Det følger av utlendingsloven § 42 at barn har rett til familiegjenforening når én av foreldrene er i Norge, med mindre hensynet til barnets beste taler mot det. Det er et vilkår at referansepersonen har del i foreldreansvaret. Er foreldreansvaret felles, må samtykke foreligge fra den andre forelderen, med mindre dette er umulig å innhente, eller særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse uansett bør gis.

Ved vurderingen av foreldreansvar må som hovedregel hjemlandets lovgivning legges til grunn, også dersom landets lovgivning ikke er i overensstemmelse med norske rettsprinsipper. Dette følger av internasjonal privatrett og dreier seg blant annet om respekten for andre lands suverenitet. I de tilfellene der to utenlandske foreldre er uenige om hvor barnet skal bo, bør ikke dette avgjøres av norske utlendingsmyndigheter. Norske myndigheter vil ikke ha det fulle bildet av situasjonen og vil ha svært begrensede muligheter til å høre den andre forelderen.

Bakgrunnen for de strenge kravene til dokumentasjon ved søknad om familieinnvandring for barn, herunder kravet til samtykke fra den andre forelderen, er blant annet et ønske om å forhindre barnebortføring. Jeg bemerker at dette ofte er saker som innebærer vanskelige avveininger, hvor norske myndigheter også må ta hensyn til rettighetene til den forelderen som befinner seg i utlandet.

Utlendingsfeltet er et dynamisk rettsområde. De norske rettsreglene skal tolkes i overensstemmelse med internasjonale forpliktelser, herunder FNs Konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner. På bakgrunn av dette har det vært en utvikling i UNEs praksis, hvor det i større grad ses hen til hvilken forelder som har hatt den faktiske omsorgen for barnet. Dette betyr at vilkåret om foreldreansvar for mor likevel kan være oppfylt i en sak om familiegjenforening, til tross for at foreldreansvaret automatisk tilfaller far i henhold til hjemlandets lovgivning.