Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1130 (2016-2017)
Innlevert: 16.05.2017
Sendt: 18.05.2017
Besvart: 23.05.2017 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Ser arbeids- og sosialministeren behovet for å styrke fagligheten og kvaliteten på folks møte med NAV, når det gjelder bruk av medisinske sakkyndige og det å sikre at, eksempelvis trygdelegene, møter personen de vurderer, og å benytte seg av den nyeste fagkunnskapen på feltet?

Begrunnelse

Det kommer stadig fram eksempler, både i mediene og ved henvendelser til oss, på folk som opplever å få overprøvd medisinske vurderinger i sitt møte med NAV. Dette er enkeltpersoner som etter å ha vært til konsultasjon hos fastlege eller spesialist og fått påvist sykdom, uførhet eller skade, får avslag på eksempelvis uføretrygd eller yrkesskadeerstatning. Dette er beslutninger som er avgjørende for folks liv, og de fattes av leger som ofte ikke engang har møtt vedkommende.
Denne praksisen fører til at folk opplever at de er lite rettferdig behandlet og uten innflytelse på hvordan formidlingen av egne utfordringer skjer.
Vi har også blitt gjort oppmerksom på at en rekke av disse legene ikke fatter beslutninger ut fra nyeste og mest oppdaterte forskning på fagfeltet. Slik kan avgjørelser som har fundamentale økonomiske konsekvenser for enkeltpersoner framstå vilkårlige og svakt begrunnede.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Arbeids- og velferdsetaten plikter å påse at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Både forhold som kan være til brukerens fordel og ulempe skal søkes opplyst.
Når Arbeids- og velferdsetaten mottar et krav om en sykdomsrelatert ytelse, må etaten ta stilling til om det foreligger arbeidsuførhet som følge av sykdom, skade eller, for enkelte ytelsers vedkommende, lyte. Flere ulike vurderinger må gjøres, avhengig av hvilke ytelser det søkes om og de konkrete omstendighetene i den enkelte sak. Arbeids- og velferdsetaten må blant annet ta stilling til:

- om de medisinske grunnvilkårene er oppfylt
- om det er en årsakssammenheng mellom lidelsen og nedsatt arbeids- eller inntektsevne
- hvor stor grad arbeids- og inntektsevnen er nedsatt
- hvorvidt vedkommende har gjennomgått tilstrekkelig hensiktsmessig behandling og/eller tiltak

Prøvingen av vilkårene er en juridisk oppgave basert på ulike saksopplysninger og bevis, herunder uttalelser og dokumentasjon fra medisinske og arbeidsmedisinske sakkyndige. Ofte vurderes de medisinskfaglige spørsmål i saken av flere fagpersoner. Medisinsk dokumentasjon innhentes normalt av bruker selv fra fastlege eller spesialist.
Arbeids- og velferdsetaten benytter seg av to grupper leger i saksbehandlingen; rådgivende leger og spesialister. Disse legene gjør en viktig og helt nødvendig jobb for å sikre at Arbeids- og velferdsetaten legger til grunn korrekte medisinske vurderinger i sin saksbehandling.
Oppgaven til de rådgivende legene er blant annet å gi trygdemedisinske vurderinger, tolke medisinske erklæringer og å vurdere om en sak er tilstrekkelig medisinsk opplyst. De rådgivende legene kan stille spørsmål ved de vurderinger som er lagt til grunn, men vil ikke overprøve medisinske funn.
I en del tilfeller uttaler de medisinsk sakkyndige seg på bakgrunn av dokumentasjonen i saken uten å undersøke pasienten. Da legges de medisinske funn som allerede er dokumentert til grunn for vurderinger av blant annet årsakssammenhenger. De rådgivende legene plikter å holde seg faglig oppdatert på de områder de uttaler seg om.
I saker hvor Arbeids- og velferdsetaten finner det nødvendig med ytterligere undersøkelser, vurderinger eller dokumentasjon av medisinske forhold, innhentes medisinske erklæringer fra spesialister. Spesialistene kan blant annet uttale seg om funksjonsevne, prognoser, årsakssammenheng mellom yrkesskade og sykdom. Spesialistene skal ikke vurdere hvorvidt vilkårene for en ytelse er til stede. Normalt møter brukeren til konsultasjon før spesialistene utarbeider en erklæring. Men det hender det gjøres unntak i saker hvor det foreligger tilstrekkelig medisinsk dokumentasjon, og hvor det for eksempel kun er behov for en ”second opinion”.
Klage- og ankeordningene for vedtak etter folketrygdloven er godt utbygd og bedre enn på de fleste andre forvaltningsområder. Et avslag fra Arbeids- og velferdsetaten kan påklages internt i etaten. Saken kan deretter, uten kostnader for den som fremmer kravet, ankes til Trygderetten. Trygderetten kan vurdere alle sider av saken.
De medisinske funn og vurderinger som er lagt til grunn i saken, kan gjøres til gjenstand for klage. Bruker har på ethvert steg av saken anledning til å supplere den medisinske dokumentasjonen og vurderingene i saken. Arbeids- og velferdsetatens interne klageinstans og Trygderetten har plikt til å hjemvise vedtak til ny behandling, hvis instansene finner at saken ikke er godt nok opplyst.
Trygderettens avgjørelser kan bringes inn for de ordinære domstolene.
Jeg forventer at Arbeids- og velferdsetaten kontinuerlig arbeider for å opprettholde kvaliteten i saksbehandlingen gjennom et bredt sett av tiltak, blant annet ved å sikre at sakkyndige har nødvendig og oppdatert kompetanse og at deres roller i saksbehandlingen er klart definert og kommunisert. Jeg har ikke informasjon som tilsier at det fra departementets side er behov for å sette inn særskilte tiltak for generelt å bedre kvaliteten på de medisinske uttalelser og erklæringer som benyttes i Arbeids- og velferdsetatens saksbehandling.
Godt utbygde klage- og ankeordninger er en viktig garanti for at kvaliteten opprettholdes. Jeg er derfor fornøyd med at Arbeids- og velferdsetaten har orientert meg om at de aktivt benytter erfaringene fra klage- og ankeorganene i sitt kvalitetsforbedringsarbeid.