Skriftlig spørsmål fra Lene Vågslid (A) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1201 (2016-2017)
Innlevert: 01.06.2017
Sendt: 01.06.2017
Besvart: 08.06.2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen

Lene Vågslid (A)

Spørsmål

Lene Vågslid (A): Hva mener justisministeren om at det kun har vært 32 rettsaker om barnebortføring i Norge fra 2012 til 2016, og hva mener justisministeren er årsaken til at antallet er så lavt sett opp mot hvor mange barn som bortføres?

Begrunnelse

I 2012 ble straffene for barnebortføring skjerpet. Til tross for dette har det ifølge Domstolsadministrasjonen kun vært 32 rettsaker fra 2012 til 2016. I samme periode har det ifølge Justisdepartementet blitt bortført 369 barn til eller fra Norge. 250 barn til utlandet og 119 barn fra utlandet til Norge.
Jeg har mottatt bekymringer fra blant annet personene som står bak siden bortført.no at disse sakene ikke prioriteres høyt nok av politiet.

Per-Willy Amundsen (FrP)

Svar

Per-Willy Amundsen: Jeg vil først presisere at jeg oppfatter spørsmålet å gjelde straffesaker om barnebortføring.
Påtalemyndigheten kan etter en konkret vurdering, og med fokus på barnets beste, velge å ikke påtale saken dersom barnet kommer til rette og saken har løst seg sivilrettslig. Dette vil også gjenspeile seg i antallet straffesaker om barnebortføring. Det er også viktig å ha med seg at noen saker kan omhandle bortføring av flere barn.
Barnebortføringssaker er pga. sakenes art krevende. Tradisjonelt er barnebortførings-sakene ansett å ligge i grenseland mellom strafferett og sivilrett. I forarbeidene til utvidelsen av straffeansvaret for barnebortføring (Prop. 46 L (2011-2012) s. 16) er det understreket at dette «ikkje er meint å endre utgangspunktet om at sivilrettslige sanksjonar normalt er å føretrekkje. I nokre tilfelle vil det beste for barnet vere å unnlate strafferettsleg forfølging av saka..».
Ønsket om å ivareta barnets beste i forbindelse med internasjonale barnebortføringer, og å sikre at barn som bortføres ulovlig blir raskest mulig tilbakeført, er også bakgrunnen for Haag-konvensjonen om internasjonal barnebortføring fra 1980, som Norge har sluttet seg til. Et slikt internasjonalt samarbeid er viktig da norske myndigheter kun har lovgivningsmyndighet og jurisdiksjon innenfor Norges grenser.
Ivaretakelse av barnet og å finne løsninger til barnets beste er det sentrale i håndteringen av en barnebortføringssak. Det beste for barnet vil oftest være at foreldrene kan bli enige om en frivillig løsning, og både myndighetene og domstolene skal bidra til dette.
I det tilfelle politiet blir involvert, vil innsatsen til norsk politi og påtalemyndighet kunne omfatte både en operativ innsats for å få barnet tilbake til hjemlandet, og en eventuell strafforfølgning med tanke på tiltale og straff for bortføreren.
Det er iverksatt flere tiltak for å øke politi- og påtalemyndighetens kompetanse i barnebortføringssaker. Politidirektoratet og Kripos deltar i et nasjonalt samarbeidsforum om barnebortføringer som Justis- og beredskapsdepartementet leder. Kripos bistår politidistriktene i barnebortføringssaker praktisk og med rådgivning i forbindelse med etterlysning av barn og bortfører, og med kontakt med utenlandsk politi i egenskap av å være nasjonalt kontaktpunkt for internasjonalt politisamarbeid. Videre er det ved Kripos etablert en egen kontaktperson for påtalemyndigheten i barnebortføringssaker.
Hvorvidt det i de enkelte sakene er grunnlag for å ta ut tiltale i saker som omhandler barnebortføring, hører under påtalemyndigheten som ledes av Riksadvokaten. Påtalemyndigheten er i sin behandling av enkeltsaker uavhengig og kan ikke instrueres av politiske myndigheter. Riksadvokaten opplyser at de aldri tidligere har mottatt informasjon om at denne sakstypen ikke prioriteres høyt nok. Det presiseres også at «Vurderingen av om det bør iverksettes etterforskning i disse sakene beror således – i samsvar med lovgivers intensjoner – på en konkret vurdering av det enkelte tilfellet, og hvor det også vektlegges hva som antas å være til beste for det involverte barnet. Dette er nok en medvirkende årsak til at antall straffesaker er nokså lavt.»
Sett hen til kompleksiteten i disse sakene, og ut fra den informasjonen jeg i dag kjenner til, har jeg tillit til at politiet og påtalemyndigheten ut fra en konkret vurdering i hver enkelt sak, følger opp barnebortføringssakene på en tilfredsstillende måte.