Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1316 (2016-2017)
Innlevert: 16.06.2017
Sendt: 19.06.2017
Besvart: 23.06.2017 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Spørsmålet gjelder om noe kan gjøres for å hindre at personer faller mellom to stoler fordi de omfattes av motstridende krav i ulike regelverk. Regler om dagpenger krever at man er villig til å flytte. Familiegjenforente kan ikke flytte fra familien.
Finnes det unntaksbestemmelser i noen av disse regelverkene som gjør at også familiegjenforente kan motta dagpenger som de har tjent opp rettigheter til, hvis ikke, vil statsråden ta initiativ til å endre regelverket?

Begrunnelse

Undertegnede har mottatt en henvendelse fra en utenlandsk statsborger som har havnet i skvis mellom to regelverk. Folketrygdloven krever at han for å motta dagpenger, må være villig til å flytte for å skaffe seg arbeid. Utlendingsloven krever at han må bo sammen med sin ektefelle for å beholde oppholdstillatelsen i Norge. Vedkommende har opphold på grunnlag av familiegjenforening og bor her med ektefelle og tre barn. Han har hatt arbeid fra 2010 til 2015, da han måtte reise til USA for å ta seg av en syk mor. Han returnerte i juni 2016 og hadde midlertidig arbeid til oktober 2016. Han søkte dagpenger, men fikk avslag fordi han ikke kunne forplikte seg til å ta arbeid hvor som helst i landet. Det ble heller ikke sagt noe om i hvilken grad utlendingsmyndighetene kan godta at han eventuelt får status som ukependler, dersom det skulle finnes egnet arbeid et annet sted. Det er forståelig at slike motstridende krav i lovverket oppfattes som urimelige.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Alle som bor eller arbeider i Norge, er som hovedregel medlem i folketrygden. Utlendinger får i utgangspunktet de samme rettighetene til ytelser som norske borgere. Tredjelandsborgere fra land utenfor EU/EØS må ha oppholdstillatelse for å oppholde seg og arbeide i Norge.

Folketrygdlovens kapittel 4 stiller flere vilkår for å få rett til dagpenger ved arbeidsløshet.

For å anses som reell arbeidssøker må man som hovedregel være i stand til og villig til å ta ethvert arbeid som er lønnet etter tariff eller sedvane, hvor som helst i Norge og uavhengig av om det er på heltid eller deltid. Dagpenger under arbeidsløshet skal på en balansert måte gi personer rimelig inntektssikring, samtidig som ordningen skal sette krav til å skaffe seg arbeid. Trygd skal være subsidiært i forhold til arbeid. Kravet om å være reell arbeidssøker er dermed et helt sentralt del av arbeidskravene i dagpengeordningen. Vilkårene for å anses som reell arbeidssøker skal praktiseres konsekvent. Dette innebærer at det ikke innvilges dagpenger til søkere som ikke har den disponibilitet og den geografiske og yrkesmessige mobilitet som regelverket krever.

For utlendinger er det relevant å vurdere dette vilkåret opp mot personens grunnlag for opphold. Grunnlaget for opphold avgjør innholdet og vilkårene for den midlertidige oppholdstillatelsen, de første tre årene. Jeg har tidligere svart på et beslektet spørsmål fra stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn. Da gjaldt det spørsmål om praktisering av dagpengeregelverk og begrensningene i oppholdstillatelser for faglærte (se dokumentnr. 15:813 (2016-2017)). Her ble behovet for arbeidskraft vurdert opp mot hensynet til å regulere innvandring.

I saken representanten henviser til her, er grunnlaget for oppholdstillatelsen familiegjenforening med ektefelle. Det er et vilkår etter utlendingsloven at ektefeller skal bo sammen. Dette vilkåret skal hindre misbruk ved for eksempel proforma ekteskap. Utlendingsmyndighetene kan gjøre unntak fra dette kravet dersom det foreligger særskilte omstendigheter jf. utlendingsloven § 40 tredje ledd. Forarbeidene til utlendingsloven (Innst. O. nr. 42 (2007-2008)) sier at unntaksbestemmelsen skal tolkes strengt, og er tiltenkt de tilfellene referansepersonen skal arbeide for norske interesser eller en humanitær organisasjon i utlandet og hvor partene lever mye atskilt som følge av at den ene parten har arbeid i Nordsjøen eller lignende.

De begrensningene som følger av familieinnvandringsreglene gjelder bare midlertidige oppholdstillatelser, altså den første tiden i Norge. Når en person har bodd sammenhengende i Norge i tre år kan vedkommende få permanent oppholdstillatelse og da bortfaller kravet om å bo sammen.

I vurdering av om søker oppfyller kravet til "reell arbeidssøker" legger Arbeids- og velferdsetaten til grunn vedtaket om oppholdstillatelse fra Utlendingsdirektoratet og de begrensningene som følger av dette vedtaket. Folketrygdloven § 4-5 åpner for unntak fra kravet til geografisk mobilitet kun når "alder eller tungtveiende sosiale hensyn knyttet til helse, omsorgsansvar for små barn eller pleietrengende i nær familie tilsier det". Det er ikke gjort unntak fra kravet til mobilitet for de som har begrensninger i sin oppholdstillatelse som hindrer dem i å kunne flytte på seg eller ukependle.

Kravet i folketrygdloven om å være reell arbeidssøker må etter min vurdering være strengt. Kravet bør ikke være mindre strengt for arbeidssøkere med midlertidig oppholdstillatelse i Norge enn for andre arbeidssøkere. Jeg ser likevel at i saker der grunnlaget for opphold er familiegjenforening, kan motstridende krav i regelverk gi uheldige utfall. Jeg vil derfor ta initiativ overfor Innvandrings- og integreringsministeren som har ansvaret for familieinnvandringsreglene for å få vurdert praktisering av unntaksbestemmelsen i utlendingsregelverket. Samtidig kommer jeg også til å se nærmere på hvordan dagpengeregelverket praktiseres i disse tilfellene.