Begrunnelse

For Norge har det vært viktig å bistå i krisen i Syria, og vi bidro med 2,4 milliarder kroner i 2016. Selv om mesteparten av denne bistanden går til nødhjelp har det i følge flere regjeringsmedlemmer vært et ønske om å «hjelpe i nærområdene» slik at ikke mennesker legger ut på en farefull ferd mot Europa.
Regjeringen har vært en aktiv bidragsyter for å begrense konsekvensene i Syriakonflikten. Samtidig har det mer generelt vært et ønske om å redusere antall bistandsavtaler som aktører har med Norad. Fra 2014 til 2016 er antall bistandsavtaler blitt redusert fra 6400 til 4152, og det er ifølge regjeringens mål et ønske å redusere dette tallet med ytterligere 20 prosent i 2017, altså ned til 3322. Samtidig er behovene særlig i Syria enorme og det er viktig å styrke nærområdenes kapasitet til å ta imot flyktninger fra Syria. Mulighetsrommet for nye prosjekter, selv i Syrias nærområder, virker å være sterkt begrenset av det overordnede ønske om å redusere antall avtaler.
For eksempel har Utviklingsfondet gått sammen med blant annet det private Abri Vekst for å starte et jordbruksprosjekt for syriske flyktninger i Libanon der man blant annet jobber med å bedre matsikkerheten i område ved at man syriske flyktninger får jobbmuligheter med å plante trær i et område som sliter med avskoging og utvikle bedre vanningsystemer sammen med lokale libanesere. Prosjektet har fått støtte fra det libanesiske sosialdepartementet og er i tråd med landets kriserespons for å bedre håndtere de mer enn 1,5 millioner syrere som kommer til landet, men mangler altså støtte fra Norge. Selv om det kan være fornuftig å redusere avtaler, må ikke dette gå på bekostning av gode og fremtidsrettede ideer. Derfor ønsker jeg å vite hvordan Regjeringen faktisk jobber med å styrke de såkalte nærområdene og hvilken økonomisk ramme prosjektene har.