Ruth Grung (A): I behandling av prioriteringsmeldingen etterlyste en samlet komite økt kunnskap om effekten av forebyggende tiltak, og det ble bl.a. vist til at regjeringen ville vurdere metodikken for å prioritere ulike folkehelsetiltak frem mot neste folkehelsemelding i 2018. Under møte om NCD-strategier i regi av Dagens Medisin ble jeg kjent med at Folkehelseinstituttet ikke hadde fått et slikt oppdrag.
På hvilke måter følger regjeringen opp Stortingets ønske om mer kunnskap om effekten av forebyggende tiltak?
Begrunnelse
I prioriteringsmeldingen blir det skilt mellom tre typer forebygging. 1) tiltak rettet mot definerte pasientgrupper, 2) tiltak rettet mot hele befolkningen, som for eksempel vaksineprogrammer, 3) helsefremmende tiltak både innenfor og utenfor helsesektoren, som informasjonskampanjer, regulering av næringsmidler, trafikksikkerhetstiltak osv.
Den første kategorien omfattes av sørge-for-ansvaret og finansieres over pasientbehandling, mens de to siste besluttes administrativt eller politisk, og ofte over andre budsjetter enn helse.
Under komiteens høring til prioriteringsmeldingen ble Folkehelseinstituttet utfordret spesielt på grep som kan gi forebygging høyere prioritet. flere av forslagene er gjengitt i Innst. 57 S (2016-2017) under kap. 2.7 Forebygging. Komiteen mente det er et stort behov for mer kunnskap om hvilke folkehelsetiltak som vil være mest kostnadseffektivt å oppskalere i Norge. Vi mangler både kunnskap og metodikk.