Skriftlig spørsmål fra Jenny Klinge (Sp) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1625 (2016-2017)
Innlevert: 29.09.2017
Sendt: 29.09.2017
Besvart: 05.10.2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen

Jenny Klinge (Sp)

Spørsmål

Jenny Klinge (Sp): Hvem har lagt føringene om at hver saksbehandler i førstelinjen må behandle 1000 passøknader i året, hva er bakgrunnen for dette, hvilke formål er dette kravet ment å ivareta, og hvilke (hvis noen) internasjonale standarder stiller et slikt krav?

Begrunnelse

I politidistriktene arbeides det nå med ny struktur for passtjenestene, og denne saken skal med tiden opp i Stortinget. I svar på skriftlig spørsmål nr. 1085 fra Per Olaf Lundteigen 16.5.17, skriver statsråden at «Politiets arbeid med utstedelse av pass moderniseres for å bedre etterlevelsen av internasjonale sikkerhetskrav og for å imøtekomme kritikk fra Riksrevisjonen».
Politidirektoratet har bedt politidistriktene om å utarbeide sine forslag, og direktoratet har i denne forbindelse gitt føringer for strukturen, blant annet gjennom brev til politimestrene av 1.3.2017. Det vises her til International Civil Aviation Organization (ICAO) sine dokumenter om beste praksis, og til Riksrevisjonens gjennomgang av passtjenestene i Norge. Det står imidlertid ikke noe i disse dokumentene om at en saksbehandler må behandle 1000 søknader i året. Likevel er en del av føringene som har kommet fra Politidirektoratet. Når det blir lagt en så høy liste for antall saker per saksbehandler i førstelinjen så får dette naturlig nok konsekvenser for antall steder hvor det vil kunne søkes om pass, og det legges opp til en kraftig reduksjon av slike steder.
Jeg mener det er viktig å få klarhet i hvem som har satt dette kravet, hvorfor det har blitt satt, og hvilke internasjonale krav dette ev. er ment å oppfylle. Dersom dette først og fremst handler om kvaliteten på kursing av saksbehandlerne burde dette være mulig å løse med å tilføre mer ressurser.

Per-Willy Amundsen (FrP)

Svar

Per-Willy Amundsen: Misbruk av identitet og identitetsdokumenter er en økende trussel, både mot samfunnet og den enkelte borger. Det norske passet er svært ettertraktet i tunge organiserte kriminelle miljøer. Norske pass kan brukes som virkemiddel i alt fra omfattende svindel, trygdemisbruk, menneskehandel til organisert kriminalitet og terrorisme. Det norske passet har høy internasjonal status, og norske borgere kan derfor reise visumfritt til svært mange land. Utstedelse av et ekte norsk pass til en falsk identitet vil kunne medføre at innehaveren kan reise inn i land vedkommende ellers ikke ville hatt adgang til. Migrasjonspresset mot Europa er svært høyt, og det må forventes at bruk av falske identiteter vil forbli en alvorlig utfordring i overskuelig fremtid. En sikker utstedelsesprosess for pass er derfor helt avgjørende for samfunnssikkerheten og for velferdssamfunnet.
Det er en kjensgjerning at utstedelsesprosessen for norske pass ikke har vært god nok. Riksrevisjonen påpekte i Dokument 1 (2015-2016) store avvik fra de internasjonale standardene som fastsettes av FNs luftfartsorganisasjon ICAO i Guide for Assessing Security of Handling and Issuance of Travel Documents. Fordi utviklingen i teknisk sikkerhet gjør det vanskelig å forfalske pass og andre reisedokumenter, har ICAO blant annet gitt anbefalinger om søknadsbehandlingen som skal hindre at ekte pass og reisedokumenter tilegnes på falsk grunnlag ved utnyttelse av svakheter rundt personell, fysisk sikkerhet, informasjonssikkerhet og identitetskontroll mv. Utstedelse av alle pass og reisedokumenter skal derfor i henhold til ICAOs beste praksis skje i en enhetlig, standardisert og transparent prosess, underlagt sentralisert tilsyn og kontroll av alle aspekter ved utstedelsen. ICAO har ikke kvantifisert krav til saksmengde, men understreker at alle saksbehandlere som skal motta søknader og verifisere søkerens identitet og grunnlagsdokumenter skal ha grundig og relevant trening relatert til verifikasjon av ID-dokumenter og vurdering av øvrig grunnlagsdokumentasjon.
Overholdelse av ICAOs standarder er avgjørende for respekten og integriteten til norske pass, og ligger til grunn for alle tiltakene som nå er under gjennomføring. Det nasjonale og internasjonale ansvaret for kvaliteten og sikkerheten i norske pass forvaltes av Politidirektoratet, som har anbefalt at en saksbehandler - ideelt sett - bør behandle minst 1000 passøknader årlig for å få tilfredsstillende erfaring med ulike saker, dokumenter og problemstillinger. Direktoratet anser også at det bør være et arbeidsfellesskap med flere saksbehandlere, slik at det blir mulig å drøfte faglige spørsmål på det enkelte passkontor. Et slikt volum kan vanskelig oppnås for alle passkontor, men det er nødvendig å ha en faglig fundert oppfatning om hva ideell saksmengde er når hensynene til kvalitet, sikkerhet og brukertilgjengelighet skal avveies.
Jeg legger stor vekt på at politiet må lukke avvikene som er konstatert av Riksrevisjonen. En kvalitativ styrking av saksbehandlingen innebærer at kompetansen bør samles i større og faglig sterke enheter i politidistriktene, fordi et jevnlig tilfang av saker må til for å sikre korrekt ID-verifisering i søknadsbehandlingen. Personell som har et relativt lavt sakstilfang må gjennomgå hyppigere opplæringstiltak for å kompensere for manglende praktisk øvelse, men trenger i tillegg jevnlig praktisering for å holde høy kompetanse på ID-verifikasjon og dokumentkontroll. Størst mulig saksmengde på passkontorene er derfor i seg selv et viktig tiltak for å sikre en forsvarlig utstedelsesprosess.