Skriftlig spørsmål fra Ketil Kjenseth (V) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:1626 (2016-2017)
Innlevert: 29.09.2017
Sendt: 29.09.2017
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 10.10.2017 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ketil Kjenseth (V)

Spørsmål

Ketil Kjenseth (V): I hvor mange av Norges 112 interkommunale legevakter har alle samarbeidende kommuner i én og samme legevakt det samme elektroniske systemet for legevakt og pasientjournal og hvor mange kommuner i Norge benytter elektroniske systemer knyttet til helse og omsorg som ikke har åpne kildekoder?

Begrunnelse

Vi har, enn så lenge, 426 kommuner i Norge. Antallet legevakter, som i Norge er kommunalt ansvar, er nede i 191. Av disse er 112 interkommunale, hvor minst to kommuner samarbeider.
Det er et stort antall elektroniske systemer og plattformer i bruk i norske kommuner. Bare innen helse og omsorg er det et stort antall, gjerne med egne systemer for helsestasjon, legevakt, fastlege, pasientjournal etc. Noen av leverandørene av disse systemene har såkalt lukket kildekode – at den ikke ligger åpen tilgjengelig for alle og særlig for andre (offentlige) aktører som vil kommunisere digitalt med det aktuelle programmet.
Norge er langt framme når det gjelder digitalisering generelt. Men det kan bli en utfordring hvis en del av offentlig sektor, for eksempel kommunene, blir veldig forskjellig digitalisert. Vi ser allerede geografiske forskjeller, hvor nabokommuner over lang tid har samarbeidet tett om anskaffelser og felles utvikling. I andre tilfeller har nabokommuner valgt helt forskjellige løsninger. Men vi ser også forskjeller knyttet mer til sektorer i kommunene, for eksempel knyttet til i hvilken grad det gjelder håndtering av sensitiv personinformasjon eller ikke. I noen kommuner har en digitalisert mye innen plan og byggesak, men lite innen helse. Vi ser også forskjeller knyttet til valg av teknologi og ikke minst ser vi ulikhet i tempo og ambisjoner for digitalisering i og mellom kommuner.
Estland er et annet land som ofte trekkes fram som langt framme i digitalisering. De har valgt en nasjonal plattform, X-road, for sin digitalisering. Australia er et annet land som har kommet særlig langt innen digitalisering av helsesektoren. De har valgt et statlig eierskap til standardisering og programmering, men hvor de inviterer med private og offentlige aktører i utvikling, drift og opplæring. I Spania har de gjort forsøk i deler av landet knyttet til å samordne digitale strukturer for både primærhelsetjenesten og sykehussektoren. Det mest kjente eksemplet er Ribera Salud i Valencia-regionen.
Bare i Helse Sørøst RHF har de over 800 databaser som oppbevarer pasientinformasjon om drøyt halvparten av Norges innbyggere. Kommunene i den samme regionen har trolig tusenvis av databaser som dels oppbevarer noe av den samme informasjonen, men lagret i et format som ikke helt uten videre kommuniserer med databasene som Sykehuspartner HF administrer for Helse Sørøst RHF. Generelt er det å si at antallet databaser er alt for stort, både i Helse Sørøst og i norske kommuner. De er for lite standardisert, harmonisert og organisert.
Om lag 100 færre kommuner vil forhåpentlig bidra til mer standardisering, harmonisering og organisering. Men det vil fortsatt være langt fra om lag 350 kommuner til 112 legevakter. Så det må gjøres mer enn som så. Per nå er det ikke helt lett å se hvilken medisin som foreskrives for en mer harmonisert digital offentlig sektor i Norge. Innen 2025.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg er glad for at representanten er opptatt av digitalisering av helse- og omsorgssektoren og at han peker på behovet for standardisering og felles organisering av de IKT-verktøyene som sektoren benytter.
Skal vi få til pasientens helsetjeneste er vi helt avhengige av gode IKT-løsninger som sørger for at nødvendig informasjon er tilgjengelig for de som har tjenstlig behov. Når data er spredt rundt om på mange ulike systemer, slik som i dag, blir det utfordrende å få oversikt. Det er nettopp utfordringene med dagens fragmenterte løsninger som er bakgrunnen for arbeidet med "én innbygger – én journal". Målet er en felles, nasjonal løsning for klinisk dokumentasjon, beslutnings- og prosess-støtte og pasient- og brukeradministrasjon. Arbeidet med én innbygger – én journal må deles opp. Regjeringen pekte i fjor på Helseplattformen i region Midt-Norge som et regionalt utprøvingsprogram og et første steg på veien mot det nasjonale målbildet.
Så langt Helse- og omsorgsdepartementet erfarer så benytter alle landets kommunale og interkommunale legevakter elektroniske pasientjournalsystemer som er beregnet for fastleger. Dette fordi det praktiske arbeidet på en legevakt ligner på et fastlegekontor, legevakten ofte er bemannet av fastleger, og behovet for funksjonalitet er det samme.
Den kommunale omsorgstjenesten benytter andre typer pasientjournalsystemer. Disse journalsystemene ble i utgangspunktet utviklet for å understøtte søknadsprosesser, saksbehandling og fakturering, men er over tid utviklet med funksjonalitet for også å ivareta dokumentasjon av helsehjelp.
Jeg kjenner derfor ikke til eksempler hvor kommunal eller interkommunal legevakt benytter samme journalsystem som sine vertskommuner. Systemene er for forskjellige. Unntaket kan være kommunale legekontorer, helsestasjon og fengselstjeneste som ofte benytter et fastlegesystem, uten at data av den grunn deles med legevaktens system.
Det er i dag 3 leverandører av journalsystemer for kommunesektoren og 3-4 leverandører for fastlegene på det norske markedet. Helse- og omsorgsdepartementet kjenner ikke til at noen av disse leverandørene benytter åpen kildekode. Med åpen kildekode så menes at kildekoden til et dataprogram er gjort tilgjengelig for alle, i motsetning til lukket kildekode hvor dataprogrammets oppbygging og instruksjoner en strengt bevart forretningshemmelighet. Internasjonalt finnes det noen få pasientjournalsystemer som er bygget med åpen kildekode. Slike åpne løsninger er oftest gratis å bruke og blir utviklet på dugnadsbasis av frivillige.
Alle pasientjournalsystemene for sykehus, fastlege eller kommune som benyttes i Norge er imidlertid åpne på den måten at de kan utveksle pasientinformasjon med andre systemer. Utveksling skjer ved at det sendes en standardisert melding over helsenettet. Eksempel på en melding kan være henvisning, epikrise eller prøvesvar. Alle kommunene i landet er tilknyttet helsenettet og har kommet i gang med utveksling av standardiserte meldinger.
For to år siden sørget jeg for en ny forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgssektoren.
Den slår fast at elektroniske pasientjournaler skal brukes, og den setter tydelige krav til funksjonalitet for utveksling av helseinformasjon.