Skriftlig spørsmål fra Ulf Isak Leirstein (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:13 (2017-2018)
Innlevert: 09.10.2017
Sendt: 09.10.2017
Besvart: 12.10.2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen

Ulf Isak Leirstein (Uav)

Spørsmål

Ulf Isak Leirstein (FrP): Vil justis- og beredskapsministeren ta initiativ til at det innføres en lovbestemt minimum betalingsfrist for fakturaer, på eksempelvis 10 eller 14 dager?

Begrunnelse

Det er i dag ingen lovbestemt minimum betalingsfrist for fakturaer. Etter inkassoloven kan kreditor riktignok ikke kreve purregebyr før det er gått minimum 14 dager fra betalingsfristen gikk ut, men dette er det få forbrukere som kjenner til. Det er også uheldig at lovlydige debitorer, som ønsker å ha oversikt og orden i økonomien kan settes i en vanskelig situasjon.
På en fredag i september sendte eksempelvis Aremark kommune ut et tilknytningsgebyr for vann på 18 750 kroner til 130 av husstandene i Aremark, helt uten forvarsel og med frist til å betale innen den påfølgende mandagen. Enkelte innbyggere fikk regningen på mandagen, og måtte dermed betale samme dag. Kommunen unnskylder seg med manglende intern oversikt over fordringene, men spørsmålsstiller mener det er uakseptabelt at kommunens rot skal gå ut over innbyggerne på denne måten.

Per-Willy Amundsen (FrP)

Svar

Per-Willy Amundsen: Jeg har ikke grunnlag for å uttale meg om den konkrete saken som stortingsrepresentanten nevner i sin begrunnelse, men jeg vil trekke frem noen sentrale rettsregler på området. Betalingstiden for pengeforpliktelser som bygger på avtale, må i utgangspunktet bestemmes ut fra en tolkning av avtalen. Hvis det ikke er fastsatt noe om betalingstid i avtalen, er den alminnelige regelen at betalingstiden inntrer ved påkrav, altså når fordringshaveren krever betaling, se for eksempel gjeldsbrevlova § 5 første ledd. Fordringshaveren har imidlertid ikke krav på at skyldneren betaler umiddelbart i tilfeller hvor oppfyllelsen etter forholdets natur krever forberedelser som ikke kan ventes foretatt før påkravet er kommet. Det er lagt til grunn i juridisk teori at betalingstiden i så fall inntrer først når skyldneren har hatt rimelig tid til å gjennomføre de nødvendige forberedelsene.
Selv om skyldnere i enkelte tilfeller kan være forpliktet til å betale så snart fordringshaveren krever det, betyr ikke det nødvendigvis at det vil få negative konsekvenser for skyldneren hvis vedkommende trenger noe mer tid for å kunne gjøre opp for seg. Slik stortingsrepresentanten er inne på i sin begrunnelse, kan fordringshaveren ikke sende purring eller inkassovarsel med gebyr før det har gått 14 dager fra kravets forfall, jf. inkassoloven § 9 og inkassoforskriften § 1-2. Der det ikke er avtalt forfallstidspunkt, begynner det videre ikke å løpe forsinkelsesrenter før 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale, jf. forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd. I forsinkelsesrenteloven § 4 er det dessuten fastsatt ufravikelige særregler for forbrukerskyldnere som blant annet innebærer at forsinkelsesrenten kan lempes dersom skyldneren har hatt rimelig grunn for sin betalingsvegring. Når disse reglene ses i sammenheng, gir de langt på vei den samme beskyttelsen for skyldneren som det foreslåtte tiltaket fra stortingsrepresentanten. Samtidig ivaretas hensynet til fordringshaveren gjennom at man ikke griper inn i avtalefriheten eller prinsippet om ytelse mot ytelse.