Skriftlig spørsmål fra Une Bastholm (MDG) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:32 (2017-2018)
Innlevert: 10.10.2017
Sendt: 11.10.2017
Besvart: 16.10.2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen

Une Bastholm (MDG)

Spørsmål

Une Bastholm (MDG): Asylsaken til en tvangsutsendt elleveåring på Dokka i Oppland er en prinsipiell sak om hvorvidt staten Norge klarer å ta vare på barnets beste mens myndigheter og domstol avklarer lovtolkning. Selv etter seier på alle punkter i både tingrett og lagmannsrett er elleveåringen holdt borte fra Norge i to år og sju måneder hittil.
Hva tenker justisministeren om dette, og hva foretar ministeren seg for å sikre barnets beste, slik at elleveåringen kan fortsette utdanning i Norge i påvente av rettssaken?

Begrunnelse

I februar 2015 ble barnet og familien hentet av politiet i sitt hjem på Dokka i Oppland, og sendt til Afghanistan, et land elleveåringen aldri har vært i, med fremmed språk og kultur. Elleveåringen er født på flukt, i Iran, kom til Norge fem og et halvt år gammel og har hatt sin eneste bofaste, stabile tilværelse i Norge. Av de 3 år og 8 måneder elleveåringen bodde her, ble 3 år og 6 måneder tilbrakt på norsk skole; første til fjerde trinn. Både tingretten og lagmannsretten har vurdert barnet og moren som godt integrerte på Dokka.
Opprinnelig fikk mor og barn innvilget midlertidig opphold i 2011 fordi mor var enslig kvinne uten mannlig nettverk. I 2012 kom elleveåringens far til Norge, og dermed ble det argumentert med at denne begrunnelsen bortfalt. Et av spørsmålene i saken er om staten i tilstrekkelig grad tar hensyn til asylhistorien, barnets beste og barnets sterke tilknytning til Norge.
Fra elleveåringen ble tvangsutsendt til saken kom opp i Oslo tingrett november 2015, gikk det ni måneder. Saken ble anket til lagmannsretten og berammet oktober 2016. Da regjeringsadvokaten ble syk ble saken utsatt og berammet i juni 2017. Dette utgjorde nye åtte måneder. Elleveåringen vant igjen i lagmannsretten, men UNE anket til Høyesterett og barnet utsettes igjen for ny ventetid. Totalt utgjør dette to år og sju måneder per i dag. Behandlingstiden frem til ankeutvalg tar stilling til om saken skal inn i Høyesterett eller ikke er 4-8 uker. Tas den inn er det ytterligere 3-4 måneder før den blir behandlet av Høyesterett.
Det har blitt søkt om å få elleveåringen tilbake til Norge i ventetida, gjennom såkalt utsatt iverksettelse og søknad om midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Begge deler er avslått. Viktige barndomsår tilbringes nå i en limbotilværelse i Kabul. Sikkerhetssituasjonen er ekstrem, og frykten for terror, kidnapping og personlig forfølgelse preger hverdagen, ifølge støttegruppa. Familien har siden utsendelsen vært avhengig av økonomisk støtte til livsopphold fra støttegruppa i Norge, og elleveåringen har hatt ukentlig undervisning med læreren i Norge på videokonferanse og telefon.
I følge støttegruppa er familien forhindret fra å få levert inn visumsøknad i Kabul. Med innvilget visum kunne de ha ventet trygt i Norge på endelig avgjørelse i Høyesterett. Alternativet for elleveåringen og familien er å legge ut på en farlig reise til Islamabad i Pakistan for å levere en søknad om visum. Familien er godt kjent for norske myndigheter. Med litt smidighet fra staten og samarbeid med andre nordiske ambassader burde det latt seg gjøre å få levert søknaden i Kabul.

Per-Willy Amundsen (FrP)

Svar

Per-Willy Amundsen: Innledningsvis vil jeg påpeke at spørsmålet fra representanten Bastholm faller inn under mitt ansvarsområde som innvandrings- og integreringsminister, og det besvares derfor av meg og ikke justis- og beredskapsministeren.
La meg understreke at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som avgjør saker og klager etter utlendingsloven. Verken regjeringen eller jeg har myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Dette innebærer også at det er UDI og UNE som avgjør eventuelle nye søknader om oppholdstillatelse i Norge eller anmodninger om å omgjøre tidligere vedtak.
På generelt grunnlag vil jeg vise til at i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette følger av Grunnloven (§ 104) og våre internasjonale forpliktelser, herunder FNs barnekonvensjon (artikkel 3). UDI og UNE er etter dette forpliktet til å vurdere og legge vekt på barnets beste i hver enkelt sak. Dette utelukker imidlertid ikke at det også kan legges vekt på andre, motstående hensyn - såkalt innvandringsregulerende hensyn - som kan være avgjørende for utfallet i saken. Jeg har tillit til at UDI og UNE behandler hver enkelt sak i tråd med gjeldende regelverk og retningslinjer, herunder at de foretar forsvarlige vurderinger av hensynet til barnets beste i saker som berører barn.
Når det gjelder den konkrete saken det vises til, er jeg gjort kjent med at denne er anket til Høyesterett. Lagmannsrettens dom er derfor ikke rettskraftig. Jeg finner det ikke riktig å uttale meg om pågående rettssaker der utlendingsforvaltningen er part.