Skriftlig spørsmål fra Tellef Inge Mørland (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:101 (2017-2018)
Innlevert: 20.10.2017
Sendt: 23.10.2017
Besvart: 31.10.2017 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Tellef Inge Mørland (A)

Spørsmål

Tellef Inge Mørland (A): Når statsråden sier det ikke har lyktes å få ned tvangsbruken til nå, hva vil han foreslå av nye tiltak for å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern, og hvordan vil han sikre at tiltakene følges opp og at foretakene har ressurser til å gjennomføre tiltakene?

Begrunnelse

Omfanget av ulike former for tvang i psykisk helsevern for voksne har holdt seg stabilt gjennom flere år, til tross for flere gjennomførte tiltak nasjonalt for å redusere bruken av tvang. På årsbasis ble det i 2016 benyttet tvangsmidler overfor 7 pst. av pasientene. I 2015 var andelen 6,4 pst. Helse Nord hadde lavest andel med 4,6 pst. Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge hadde en andel på henholdsvis 7,2 og 5,8 pst. Helse Vest hadde den høyeste andelen med 8,5 pst. Det har vært et tydelig signal fra både politisk og faglig hold å redusere bruken av tvang innenfor psykisk helsevern.
Frivillighet er hovedprinsippet i all pasientbehandling, også ved behandling av alvorlige psykiske lidelser. Tvang skal kun brukes unntaksvis, som siste utvei etter at frivillighet har vært forsøkt og forutsatt at pasienten er underlagt rettssikkerhetsgarantier. Erfaringer nasjonalt og internasjonalt viser at godt faglig arbeid er det viktigste redskapet for å redusere bruken av tvang. Det vil i mange år framover være behov for en videre oppfølging på feltet for å sikre et likeverdig tjenestetilbud og en enhetlig praksis over hele landet.
Det fremkommer i Prop. 1 S HOD (2017-2018) at statsråden de siste årene ikke lyktes med å få ned tvangsbruken.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Representanten Mørland stiller viktige spørsmål om hva som nå gjøres for å få ned tvangsbruken i psykisk helsevern. Særlig i kjølvannet av fjorårets hendelser, da det ble avdekket både underrapportering av tvang samt ufaglig og til dels lovstridig tvangsbruk, så er det grunn til å forvente endring og konkrete resultater. I lys av dette, som representanten Mørland viser til, er det skuffende å se at det heller ikke i 2016 ser ut til å være noen reduksjon, verken i bruk av tvangsmidler eller tvangsinnleggelser.
Som jeg var tydelig på i min redegjørelse til Stortinget i desember i fjor, har det vært strukturelle mangler i oppfølgingen av tvangsproblematikken i spesialisthelsetjenesten. Det dreier seg om grunnleggende forhold som ledelse, kompetanse, kultur og holdninger. På dette området er det store variasjoner mellom institusjonene og kan være noe av forklaringen på de geografiske ulikhetene vi ser i omfang av tvang. Det har derimot ikke manglet på tiltak fra helsemyndighetenes side. Helt siden 2006 har det gjennom to nasjonale planer blitt bevilget midler til ulike formål med intensjon om å kvalitetssikre og redusere tvangsbruk. Effekten av disse tiltakene er usikker. Så langt vet vi at det registrerte omfanget av ulike tvangsformer har vært på omtrent samme nivå gjennom siste tiårsperiode.
Det er behov for å arbeide annerledes med dette enn å lage nye tiltak. Etter min vurdering er det viktigere å identifisere hindringer og premisser for endring, og jobbe målrettet med dette i tjenestene. Gjennom fjoråret og i år har jeg derfor stilt tydelige krav til ledelsen i de regionale helseforetakene om at all tvangsbruk skal holdes innenfor faglige og lovpålagte rammer. Variasjoner i tvangsbruk som skyldes utilstrekkelig bemanning, kompetanse og kultur skal ikke forekomme. Dette er et lederansvar. Det har også vært stilt tydelige krav til korrekt og komplett rapportering av vedtak om tvang, og jeg har bedt helseforetakene etablere systemer som sikrer dette. Videre har jeg bedt Helsedirektoratet om å sørge for at alle kontrollkommisjoner ivaretar pasientenes rettssikkerhet slik loven krever, ved å styrke kompetanse og arbeidsmetodikk. Bevilgningen til kontrollkommisjonene er i år styrket med 5 mill. kroner til dette formålet.
På forespørsel fra departementet til de regionale helseforetakene om status for arbeidet med å redusere bruken av tvang, fremgår det av tilbakemeldingene at det pågår oppfølging og konkrete forbedringstiltak i alle regionene. Felles for innsatsen er at det jobbes med kvalitetsforbedring, kompetansehevingstiltak og brukerinvolvering på systemnivå og i klinikk. I Helse Sør-Øst er det blant annet opprettet en arbeidsgruppe med mandat om å utarbeide en regional oversikt over tiltak som skal kvalitetssikre og redusere bruk av tvangsmidler. Gruppen skal også etablere felles kriterier for registrering av tvang og tvangsmidler i elektronisk pasientjournal (EPJ). Dette skal danne grunnlag for lik registreringspraksis i helseforetakene. I tillegg skal det lages en revisjonsguide og gjennomføres revisjonsrunde i alle helseforetak. Arbeidet ledes av Lovisenberg Diakonale sykehus og arbeidsgruppen er bredt sammensatt av medarbeidere i helseforetak og brukere. Klinikkledelsen i psykisk helsevern er referansegruppe.
Blant de konkrete tiltakene som følges opp i Helse Vest er styringskrav til de lokale helseforetak om "å redusere bruk av tvang mellom anna gjennom å identifisere avdelingane med mest tvangsmiddelbruk, og setje inn tiltak for å redusere bruken av tvang på dei aktuelle avdelingane." Helse Midt-Norge opplyser at foretaket vil nedsette en regional gruppe som skal bidra til læring på tvers og sikre at det blir mindre variasjon i tvangsbruken, at tvang reduseres og skjer på riktig måte i hele regionen, og at registrering av tvang gjøres enhetlig og korrekt. Linjeledelsen i institusjonene får ansvar for å iverksette og følge opp arbeidet.
I Helse Nord vises det til at tvangsproblematikken har vært spesielt knyttet til Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) jf. Sivilombudsmannens besøksrapport i 2016. Etter Sivilombudsmannens besøk iverksatte Helse Nord en revisjon av tilsvarende forhold ved Nordlandssykehuset. Revisjonen viste at Nordlandssykehuset har gode rutiner for å unngå bruk av tvangsmidler og innleggelser på tvunget psykisk helsevern.
Helse Nord viser til at Universitetssykehuset i Nord-Norge har arbeidet godt med oppfølging av rapporten etter sivilombudsmannens rapport og med tiltakene i helseforetakets plan for økt frivillighet og redusert bruk av tvang. Helse Nord RHF følger styret for UNN sine regelmessige behandlinger av handlingsplanen etter Sivilombudsmannens rapport, og sørger for at styret for Helse Nord holdes orientert.
Som øverste ansvarlig for tilbudet til pasienter med psykiske helseutfordringer er jeg opptatt av at alle ansatte i den psykiske helsetjenestekjeden, fra kommunens hjelpeapparat og DPSene, til sykehus, kontroll- og tilsynsinstanser og opp til nasjonale myndigheter, bidrar til å forebygge og redusere bruken av tvang gjennom å gi best mulig hjelp til den enkelte. For å lykkes i dette arbeidet må det jobbes aktivt med forebygging av kriser og tvang i alle deler av et pasientforløp. Innsatsen må starte der problemene starter, i folks daglige miljø, gjennom informasjon, veiledning og støtte til livsmestring og selvhjelp. Når det først er behov for profesjonell hjelp må primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten jobbe tett sammen om gode individtilpassede løsninger. I de tilfellene krisene ikke kan håndteres annet enn ved innleggelse, er det avgjørende at vi møter den enkelte med respekt, kunnskap og tålmodighet. Frivillighetsprosjektet på Lovisenberg som resulterte i 80 prosent mindre bruk av tvangsmidler i avdeling fra 2013 til 2016, viser at det å våge å jobbe annerledes gir resultater.
Som jeg tidligere har sagt er det behov for tett oppfølging av dette området i lang tid fremover. Samtidig opplever jeg at det nå har vokst frem en sterkere bevissthet og ansvarstenkning rundt bruk av tvang i helsetjenesten. Vi har i 2017 fått på plass medikamentfrie behandlingstilbud i alle regioner, og i mai i år fikk vi publisert komplette data fra helseforetakene om bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern for 2015 og 2016. Dette er med på å gi håp for det videre arbeidet med økt frivillighet og generell kvalitetsforbedring i de psykiske helsetjenestene.