Skriftlig spørsmål fra Jonas Gahr Støre (A) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:249 (2017-2018)
Innlevert: 14.11.2017
Sendt: 14.11.2017
Besvart: 21.11.2017 av utenriksminister Ine Eriksen Søreide

Jonas Gahr Støre (A)

Spørsmål

Jonas Gahr Støre (A): Hva er status i arbeidet for å utvide det geografiske området inkludert i ordningen med grenseboerbevis, og hvilke konkrete initiativ vil utenriksministeren ta for å bringe denne prosessen framover?

Begrunnelse

Grenseboeravtalen mellom Norge og Russland ble signert i 2010 og trådte i kraft i 2012. Grenseområdet er i utgangspunktet definert som områdene innenfor 30 km fra den norsk-russiske grensen. På russisk side er også kommunene Zapoljarnyj og Korzunovo inkludert. På norsk side ble grenseboersonen formelt utvidet 4. mars 2017 til også å gjelde alle innbyggerne i Neiden i Sør-Varanger kommune.

Ine Eriksen Søreide (H)

Svar

Ine Eriksen Søreide: Avtale mellom Norge og Russland om forenkling av gjensidige reiser for grenseboere (Grenseboeravtalen) ble inngått mellom Norge og Russland 2. november 2010.
Som deltaker i Schengensamarbeidet er Norge bundet av Schengenregelverket hva gjelder grensekontroll og grensekryssende trafikk. Grenseboeravtalen er basert på Schengen-forordning (EC) Nr. 1931/2006 om lokal grensetrafikk. Det følger av forordningen at grenseområdet hvis innbyggere kan nyte godt av forenklet visumfri grensepassering kan ha en utstrekning på maksimalt 30 km fra grensen. Videre følger det av forordningen at dersom en administrativ enhet blir delt av linjen som trekkes, men likevel i sin helhet ligger mindre enn 50 km fra grensen, kan hele enheten og dens innbyggere inkluderes i grenseområdet.
Sør-Varanger kommune, som er kommunen som omfattes av den norsk-russiske avtalen, strekker seg mer enn 50 km fra grensen. Forordning (EC) Nr. 1931/2006 gir derfor ikke åpning for å inkludere Sør-Varanger kommune i sin helhet i grenseboerordningen. Grenseområdets grenselinje ble følgelig trukket gjennom kommunen i en avstand på 30 km fra grensen. Dette medførte at bygda Neiden ble delt i to, noe som var svært uhensiktsmessig. Siden avtalen trådte i kraft i mai 2012 har norske myndigheter derfor arbeidet for å utvide sonen på norsk side slik at hele bygda Neiden kunne inkluderes i sonen. Dette ble gjort ved å endre Neiden grunnkrets slik at den i sin helhet ble liggende mindre enn 50 km fra grensen. På den måten ble den administrative enheten delt av 30 km linjen, men lå i sin helhet mindre enn 50 km fra grensen og som derfor kunne inkluderes i grenseboeravtalen innenfor rammen av Schengen-forordning 1931/2006. Russland var enig i en slik geografisk utvidelse av grenseboeravtalens anvendelsesområde, og 4. mars 2017 ble grenseboersonen på norsk side utvidet til å inkludere hele Neiden.
Når det gjelder eventuell ytterligere utvidelse av utstrekningen av grenseområdet på norsk side er det ikke mulig eller hensiktsmessig å forsøke å få dette til innenfor rammen av den gjeldende forordningen. Det er ingen administrative kretser i Sør-Varanger som i dag har en utstrekning på mellom 30 og 50 km fra grensen. For å få utvidet sonen ytterligere mellom 30 og 50 km ville flere grunnkretser eller andre administrative enheter i Sør-Varanger kommune måtte justeres, slik at ingen av dem strekker seg utover 50 km fra grensen. Dette ville i så fall være en stor endringsprosess for Sør-Varanger kommune som også ville kunne medføre endring av for eksempel skolekretser. Det er ikke aktuelt å ta initiativ til noen slik prosess fra Regjeringens side nå. Utvidelse er heller ikke noe som kan besluttes ensidig av Norge. En eventuell endring forutsetter at Norge må forhandle og oppnå enighet med Russland.
Ordningen som følger av vår grenseboeravtale med Russland er skåret over samme lest som tilsvarende avtaler andre Schengenland har inngått med hjemmel i Schengen-forordning (EC) Nr. 1931/2006. Kaliningrad og visse polske regioner har rett nok en særordning hjemlet i forordning (EC) 1342/2011. Dette må imidlertid forstås i lys av at allerede det tidligere visumregelverket inneholdt særregler for Kaliningrad. EU-Kommisjonen har hele tiden vært klare på at det gjør seg gjeldende særlige hensyn som tilsier andre ordninger for Kaliningrad enn for andre grenseområder, og at Kaliningrad-forordningen ikke danner presedens for andre grenseområder.
I forbindelse med inngåelse av avtalen ble det fra norsk side undersøkt med EU-kommisjonen om det var rom for å utvide grenseområdet utover de 30/50 km som følger av Schengen-forordning (EC) Nr. 1931/2006, f.eks. ved å la grenseområdet inkludere hele Sør-Varanger kommune. EU-kommisjonen stilte seg imidlertid helt avvisende til en slik tanke, og sto fast på at 30 km er hovedregelen med potensiell mulighet for utvidelse til 50 km, men aldri utover 50 km.
De Schengenland som har interesse av å etablere grenseboerordninger har nå gjennomført dette arbeidet på basis av gjeldende forordning 1931/2006, og det anses dessverre ikke å være rom for endringer i grenseboerregimet nå, verken innenfor rammen av Schengenregelverket eller ved bruk av nasjonale virkemidler.
På norsk side er det bred folkelig oppslutning om grenseboerordningen, og det er bred enighet om at den er et eksempel på det praktiske og gode samarbeidet mellom Norge og Russland. Avtalen fasiliterer, forenkler og styrker den uformelle folk-til-folk kontakten i nord. Norge har utstedt ca. 3500 grenseboerbevis siden avtalen trådte i kraft i mai 2012 og antall personer som krysser grensen på grenseboerbevis har økt jevnt og trutt siden da. Det er både norsk og russisk oppfatning at avtalen har levd opp til forventningene.