Skriftlig spørsmål fra Torgeir Knag Fylkesnes (SV) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:294 (2017-2018)
Innlevert: 17.11.2017
Sendt: 17.11.2017
Besvart: 24.11.2017 av landbruks- og matminister Jon Georg Dale

Torgeir Knag Fylkesnes (SV)

Spørsmål

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Hvor langt har statsrådene kommet med å lage egen handlingsplan for å sikre de bevaringsverdige husdyrrasene og gi næringsaktører som satser på disse rasene, både forutsigbarhet og mulighet for lønnsom drift?

Begrunnelse

I Innst. 251 S (2016-2017) til regjeringens jordbruksmelding «Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon» (Meld. St. 11 (2016-2017)) ble følgende merknad gitt av en samlet komite:

«Komiteen mener det må utarbeides en egen handlingsplan for å sikre de bevaringsverdige rasene og gi næringsaktører som satser på disse rasene, både forutsigbarhet og mulighet for lønnsom drift.»

En bevaringsverdig husdyrrase er en nasjonal rase definert som trua eller kritisk trua. I Norge har vi i dag 28 bevaringsverdige husdyrraser. Moderne foredlings- og produksjonsmetoder har økt landbrukets volumproduksjon dramatisk, samtidig som det genetiske mangfoldet er kraftig redusert. Mange av de nasjonale husdyrrasene som var vanlige fram til 1960-tallet er nå trua eller kritisk trua, hovedsakelig på grunn av liten populasjonsstørrelse eller få avlsdyr.
De nasjonale storfe- og småferasene er gjennom avl tilpassa det norske naturressursgrunnlaget. De kan utnytte mindre næringsrike områder og er tilpassa en mer ekstensiv produksjon, der fôrressursene i større grad hentes fra utmarka. Det er disse rasene som sammen med bonden har skapt ulike former for jordbruksland som enger, beitemarker og udyrket beiteland, som antas å gi et habitat til mer enn 740 utrydningstruede arter. Mindre beiting i utmark de siste tiårene har ført til gjengroing av en stor prosentandel av tidligere beitearealer. Det har hatt en negativ effekt på mangfoldet av urter, kløver og gressvekster, og de assosierte artene som er avhengige av åpne landskap. Den negative effekten dokumenteres ved at 24 % av alle trua arter finnes i kulturmark som er skapt av de gamle driftsformene der beiting er en viktig aktivitet2. Disse trua artene kan være grunnlaget for vår matproduksjon i framtida.
I en framtid med kraftig befolkningsøkning globalt, og ødeleggelse av matjord på grunn av klimaendringer, må alle land ta ansvar for å utnytte egne ressurser til å produsere mat. FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, anslår at matproduksjonen må øke med rundt 60 prosent innen 2050 for å møte den globale etterspørselsveksten. FNs klimapanel påpeker i sin femte hovedrapport fra 2014 at matproduksjonen, særlig i tropiske land, kan bli kraftig redusert på grunn av klimaendringer. De moderne husdyrrasene, som Norsk rødt fe og Norsk kvit sau, er basert på en driftsform med mindre beitebruk og mer bruk av kraftfôr enn tidligere. En stor del av kraftfôret er importert, og/eller produseres på land som kan brukes til å produsere mat til mennesker i stedet. Dessuten klarer de moderne rasene seg ofte dårligere i utmark, og beitebruk og marktrykk av tunge raser er mindre gunstig for mangfoldet enn de gamle rasene. For å sikre norsk selvforsyning i framtida, må vi ta vare på det biologiske mangfoldet, både i naturbeitemarker, slåttemarker og kystlyngheier, men også i våre egne husdyrraser. Det er derfor viktig å ha en plan for hvordan de bevaringsverdige husdyrrasene skal bevares, og å sikre næringsaktører som satser på disse rasene.

Jon Georg Dale (FrP)

Svar

Jon Georg Dale: Vi har ein handlingsplan for bevaringsverdige rasar, og vi har hatt rullerande handlingsplanar for bevaringsverdige husdyrrasar sidan 2008. I Norsk genressurssenter sin Handlingsplan for bevaringsverdige husdyrraser 2016 – 2019 er det laga mål og tiltak for å sikra bevaring og berekraftig bruk av dei nasjonale husdyrrasane. Departementet har gitt Norsk genressurssenter ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) i oppdrag å overvake og gje faglege råd om bevaring og berekraftig bruk av dei bevaringsverdige husdyra våre og dei samarbeider med bønder, aktuelle institusjonar og avlslag for kvar enkelt rase om å sikre populasjonane. Rullerande nasjonale handlingsplaner og statusrapporter som er utarbeida i samarbeid med andre land gjennom europeisk nettverk og FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO) er viktig for å målretta arbeidet. Arbeidet bidreg òg til fleire av FNs berekraftmål.
I grunngjevinga til spørsmålet er det teikna eit negativt bilete av situasjonen for dei omtalte husdyrrasane som eg meiner at det ikkje er grunnlag for. Vi har auka budsjetta og justert på ordningane og det ser vi resultat av. I jordbruksoppgjeret 2015 slo vi saman tilskot til bevaringsverdige husdyr på nasjonalt og regionalt nivå. Partane var samde om å utvide den nasjonale tilskotsordninga for bevaringsverdige storferaser til også å omfatte småfe og hest. Dette vart satt i verk frå søknadsåret i 2016 med fyrste utbetaling i 2017. I den felles nasjonale ordninga for bevaringsverdige husdyrraser gis det tilskot til eit større tal dyr enn tidlegare. Samstundes vart vilkår for å få tilskot til mjølkeku eller ammeku av bevaringsverdig storfe endra, slik at kravet om kalving innan dei siste 15 månadane blei auka til 18 månadar. Dette fordi det av biologiske årsakar kan være naudsynt med fleire insemineringar før kyrne blir drektig. Det gis tilskot til mjølkeku, ammeku og okse som er registrert i Kuregisterert til Norsk Genressurssenter, av rasane sidet trønder- og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe eller telemarkfe.
For småfe gis det tilskot til sau fødd føregåande år eller tidligare av rasane blæset, dala, fuglestadbrogete, gammelnorsk spæl, grå trønder, rygja og steigar, dersom sauen er registrert med låst rasekode i sauekontrollen. Kravet om registrering forventast å gje ein betre oversikt over bestandstala, noko som er viktig for bevaringsarbeidet. Det gis tilskot til ammegeit over 1 år av rasen kystgeit dersom individet er registrert med låst rasekode i Ammegeitkontrollen. For hest gis det tilskot til unghest av rasane dølahest, fjordhest, nordlandshest/lyngshest, dersom dyret er stambokført. Frå 2016 –2018 auka vi budsjettet for ordninga frå 6 til 14 millionar kroner.
Ein viktig føresetnad for å sikre dei bevaringsverdige husdyrrasane er gode avlsråd og meir kunnskap om rasane. Over ordninga for Tilskott til genressurstiltak gjev Landbruksdirektoratet årleg støtte til avlstiltak og kunnskapsutvikling om rasane.
Eg er svært nøgd med at talet på avlsdyr innan trua husdyrrasar av storfe, sau, geit og hest i Noreg har auka alle dei siste 3 åra. Dei seks bevaringsverdige kurasane telemarksfe, sida trønderfe og nordlandsfe (STN), vestlandsk fjordfe, østlandsk raudkolle, vestlandsk raudkolle og dølafe har no fleire avlsdyr enn i 1990 da registreringane tok til. Både østlandsk raudkolle og telemarksfe er no ikkje lenger kritisk trua, som dei var for berre få år sidan.
På 1990 talet fanst det berre få rester av gammelnorsk spælsau som er etterkommer etter den gammelnorske sauen som har god ullkvalitet med stort fargemangfald. I dag er det 3000 vinterfora søyer og rasen er ikkje lenger rekna som trua.
Eg meiner at aktive raselag og fleire produsentar som satsar på spesialproduksjon av ull og kjøt har vore viktig for ei jamn auke i talet på dyr. Dei gamle norske husdyrrasane er etterspurde både av bønder og forbrukarar. Dei er vakre å sjå i landskapet, dei er gode landskapspleiarar og dei gir god mat. Fleire matekspertar skildrar kjøt av urfe som finfibra og mildt, men likevel med fyldig smak.
Eg fylgjer opp arbeidet med bevaringsverdige husdyrrasar og vil halde Stortinget orientert om utviklinga i arbeidet på høveleg måte.