Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:321 (2017-2018)
Innlevert: 21.11.2017
Sendt: 21.11.2017
Besvart: 24.11.2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Vil justisministeren ta initiativ til å få styrket lovverket, slik at vi sikrer rettssikkerheten til jenter som er utsatt for kjønnslemlestelse?

Begrunnelse

FrP har over lengre tid vært bekymret for antall jenter som blir utsatt for kjønnslemlestelse i Norge. Til tross for at strafferammen for slike overgrep har økt, så viser tall fra NRK at ingen er dømt for slike overgrep i Norge. Vil justisministeren ta initiativ til å få styrket lovverket, slik at vi sikrer rettsikkerheten til jenter utsatt for kjønnslemlestelse? Ved å lage et tydeligere og strengere regelverk vil foreldre i større grad bli holdt ansvarlig dersom deres jentebarn blir utsatt for kjønnslemlestelse. Videre må profesjoner som jobber med barn få samme meldeplikt som ved grov vold, dersom kjønnslemlestelse mistenkes eller oppdages.

Per-Willy Amundsen (FrP)

Svar

Per-Willy Amundsen: Jeg mener det er viktig å ha en straffelovgivning som gjør det mulig å avdekke at barn og unge har blitt utsatt for kjønnslemlesting og plassere skyld hos de ansvarlige. Slik oppklaring er helt avgjørende for å nå straffesaksbehandlingens overordnede mål om redusert kriminalitet, og er av stor betydning for de som har blitt utsatt for slike overgrep. Kjønnslemlestelse rammes i dag av straffeloven §§ 284 (kjønnslemlestelse) og 285 (grov kjønnslemlestelse). Både den som utfører selve handlingen og den som medvirker til slike handlinger kan straffes. I tillegg har en del yrkesutøvere som arbeider med eller regelmessig er i kontakt med barn gjennom sitt yrke en straffesanksjonert plikt til å søke å avverge en kjønnslemlestelse, for eksempel gjennom å melde ifra til politiet. Denne avvergeplikten fremgår av straffeloven § 284 annet ledd og gjelder for yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, sosialtjenesten, helse- og omsorgssektoren, skole, skolefritidsordning og trossamfunn samt forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Det er mye som tyder på at politiet i for liten grad lykkes med å oppklare saker om kjønnslemlestelse. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fremla i juni 2017 en rapport som viser at det i perioden 2005-2016 har blitt anmeldt 53 saker om kjønnlemlestelse til politiet. Selv om politiet har tatt alle anmeldelsene på alvor, har samtlige blitt henlagt. Det er store utfordringer knyttet til bevisføring i denne type saker, både når det gjelder tid og sted for overgrepet. Dette gjør det også vanskelig å dokumentere hvilken rolle foreldrene har hatt i disse sakene. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg allerede har igangsatt et arbeid med et høringsnotat hvor departementet skal vurdere hvordan lovgivningen bedre kan legge til rette for at politi og påtalemyndighet skal kunne lykkes bedre med å oppklare saker om kjønnslemlestelse og plassere skyld hos de ansvarlige. Et sentralt spørsmål er om straffelovgivningen kan klargjøres slik at det i større grad blir mulig å ansvarliggjøre foreldrene til barn som har blitt utsatt for kjønnslemlesting. I tillegg er det aktuelt å vurdere andre tiltak som er innført i land som i større grad enn Norge har lykkes med å iretteføre og oppklare saker om kjønnslemlestelse, slik som Frankrike og Storbritannia.