Skriftlig spørsmål fra Stefan Heggelund (H) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:622 (2017-2018)
Innlevert: 21.12.2017
Sendt: 21.12.2017
Besvart: 09.01.2018 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Stefan Heggelund (H)

Spørsmål

Stefan Heggelund (H): I en tid der handelsstanden viser mangel på respekt for, og kunnskap om, det norske språket ved i stor grad å bruke engelsk som markedsføringsspråk, burde man ikke kunne forvente at norske utdanningsinstitusjoner har navn som ivaretar norske rettskrivningsregler og norsk språk?

Begrunnelse

Et marginalt flertall i HiOAs styre ønsker å endre institusjonens navn til OsloMet. Navnet er noe som avgjøres av Kongen i Statsråd. Det er imidlertid ikke et spørsmål som berører institusjonens faglige autonomi.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Jeg er enig i det jeg oppfatter som representanten Heggelunds grunnleggende bekymring, nemlig at vi ikke tar vare på norsk språk og at det kan fortrenges til fordel for særlig engelsk. Et lands språk er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, det handler også om kultur, historie og identitet. Akademia og vitenskapen er av natur også internasjonal, men samtidig er vi opptatt av å styrke og videreutvikle norsk som språk også her. Spørsmålet henviser til norsk handelsstand og bruken av engelsk i for eksempel markedsføring. Dette ligger naturligvis under et annet departement, men det er verdt å bemerke at selv om man som politiker kan bekymre seg over dårlig språk eller en overdreven bruk av engelske uttrykk fra markedsaktører, innebærer ikke det automatisk at man vil ønske å regulere praksisen. For statlige universiteter og høyskoler er utgangspunktet et annet. I henhold til universitets- og høyskoleloven skal navnet på et universitet eller en høyskole beskrive hvilken institusjonskategori virksomheten tilhører. Det er også fastsatt språkfaglige konsultasjonsrutiner for navnelaging i staten. Styret for Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har anbefalt at institusjonen ved akkreditering som universitet får navnet OsloMet - Storbyuniversitetet. HiOA har konsultert Språkrådet, som ikke støtter HiOAs beslutning. Språkrådet mener navnet har en form som er i strid med norske rettskrivningsregler, og at dette vil sende et signal om at staten ikke overholder egne regler og retningslinjer for god navneskikk. Språkrådet mener også at det er uegnet til å forklare hva som er institusjonens oppgaver, og at det er lite informativt for publikum. HiOA har lagt vekt på at navnet bør gi assosiasjoner til rollen som pådriver av utviklingen i samfunns- og arbeidslivet. Det bør assosieres til storbyregionen, men uten å føre til forvekslinger med Universitetet i Oslo. HiOA mener også at det nye navnet bør være kort, enkelt, lett å huske og fungere godt i logo, som nettadresse, i sosiale medier og i muntlig tale. Høyskolen har også lagt vekt på at det bør appellere til de viktigste målgruppene, enten det er studenter, ansatte eller samarbeidspartnere og at det fungerer godt både nasjonalt og internasjonalt. Formelt sett er det Kongen som fastsetter navn for statlige universiteter og høyskoler. Et annet viktig prinsipp for denne regjeringen er at universiteter og høyskoler bør ha stor grad av autonomi. Institusjonene og deres styrer skal og må selv ta ansvar for å utvikle sin egen virksomhet. De fastsetter selv sin interne organisering i fakulteter, institutter, avdelinger mv. Det er nedfelt i lovverket, men det gir seg også utslag i at Kunnskapsdepartementet i flere enkeltsaker har unnlatt å styre eller sende styringssignaler til institusjonene selv der man strengt tatt har anledning til det. Begrunnelsen er at vi alt i alt får bedre og mer livskraftige institusjoner dersom de har utstrakt selvstyre, snarere enn å være underlagt politisk detaljstyring. Det er styret på HiOA som har bestemt at institusjonen bør hete OsloMet - Storbyuniversitetet. Det har også vært en lang prosess ved institusjonen, og en levende offentlig debatt hvor kritikerne av navnevalget i høyeste grad har latt høre fra seg. Det er altså to hensyn som må veies mot hverandre: Hvorvidt navnet er i tråd med god, norsk navneskikk, og det handlingsrommet en institusjon bør ha og den tilliten man bør gi til et styre. En slik tillit innebærer naturligvis også at institusjonene av og til vil gjøre valg som politisk ledelse ikke nødvendigvis mener er det beste. Jeg vil ta alle disse hensynene i betraktning i forbindelse med at Kongen skal behandle søknaden om universitetsakkreditering.