Skriftlig spørsmål fra Marit Knutsdatter Strand (Sp) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:675 (2017-2018)
Innlevert: 10.01.2018
Sendt: 11.01.2018
Besvart: 16.01.2018 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Marit Knutsdatter Strand (Sp)

Spørsmål

Marit Knutsdatter Strand (Sp): Hvorfor har ikke elever og studenter som leier bolig som står oppført på samme gårds- og bruksnr. som foreldrene, de samme rettighetene når det gjelder lån og stipend som elever/studenter som leier annen bolig av sine foreldre, gitt at de kan dokumentere at de betaler husleie?

Begrunnelse

Statens Lånekasse for utdanning har nylig sendt ut melding om at de nå har startet omgjøringen av lån til stipend for 2016. I vilkårene står det: «For å få omgjort lån til stipend må du være borteboer, ha inntekt og formue under grensene og ha bestått utdanningen din.»
Studenter som leier bolig av en av foreldrene, men der boligen står på samme gårds- og bruksnummer som boligen en av foreldrene bor på, er diskvalifisert fra ordningen, til tross for at de betaler husleie, mat etc. på samme måte som andre borteboende elever/studenter. Studentene erfarer at det ikke er tilstrekkelig å dokumentere at han eller hun ikke «bor sammen med» ved at de kan legge fram både leiekontrakt og kontoutskrifter som dokumenterer leieforholdet.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Utdanningsstøtteordningen har som formål at alle kan ta utdanning uavhengig av økonomisk bakgrunn. I innretningen av støtteordningen er det vurdert som en økonomisk fordel å bo hos foreldre («hjemmeboere»). Denne fordelen gjør at hjemmeboende studenter ikke har rett til utdanningsstipend, fordi det antas at personer som bor hos foreldrene i større grad enn andre kan finansiere utdanningen selv.
I utformingen av bestemmelsene som regulerer hvem som blir ansett som å bo sammen med foreldrene i utdanningsstøttesammenheng, er det lagt betydelig vekt på regler som er enkle og generelle. Distinksjonen mellom hjemmeboer og borteboer innebærer noen utfordrende grensedragninger. Det er imidlertid nødvendig å ha et regelverk som trekker en relativt tydelig grense mellom hvem som regnes som hjemmeboere og borteboere.
Av hensyn til likebehandling og en effektiv forvaltning av støtteordningene, er det ikke gitt rom for individuelle vurderinger ut over ordlyden som følger av forskrift om tildeling av utdanningsstøtte. Det er heller ikke gitt unntak for tilfeller der studenten faktisk betaler husleie til foreldrene. Unntaksregler vil kreve nye avgrensningsregler, som kan oppleves som urimelige, uten at resultatet nødvendigvis blir mer rettferdig. Hvis eksempelvis studenter som kan dokumentere at de leier en bolig på foreldrenes eiendom skal betraktes som borteboere, vil det fort kunne oppstå tilfeller der leien blir påfallende langt under markedspris. En slik løsning vil kunne gi store forvaltningsmessige utfordringer for Lånekassen, og være lite rimelig sammenholdt med andre tilfeller der studenter bor i nær tilknytning til foreldrene.
Jeg har forståelse for at det i enkelte tilfeller kan oppleves som urimelig at man ikke anses som borteboer, med de økonomiske konsekvensene dette innebærer. Det er vanskelig å lage rimelige særregler for enkelte grupper i en ordning som er ment å gjelde alle typer studenter i alle aldre og livssituasjoner.
Avslutningsvis vil jeg peke på at skillet mellom hjemmeboere og borteboere ikke har betydning for støttenivået under utdanning. Den enkeltes likviditet og retten til å ta opp lån er lik. Hjemmeboere vil imidlertid ende opp med en større gjeldsbyrde etter endt utdanning hvis de tar opp fullt lån. En eventuell endring i regelverket som innebærer at flere studenter blir betraktet som borteboere, vil få budsjettmessige følger.