Skriftlig spørsmål fra Mona Fagerås (SV) til kunnskaps- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:851 (2017-2018)
Innlevert: 02.02.2018
Sendt: 05.02.2018
Besvart: 12.02.2018 av kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner

Mona Fagerås (SV)

Spørsmål

Mona Fagerås (SV): På bakgrunn av de problemstillinger som her beskrives, ser kunnskapsministeren, i samarbeid med arbeids- og sosialministeren, behov for å gjennomgå systemet, og vurdere behovet for å styrke lovverket, samarbeidsrutinene, og oppgave- og ansvarsfordelingen mellom de aktuelle instansene, slik at alle elever sikres sine rettigheter til opplæring og at deres behov for individuell og helhetlig oppfølging ivaretas?

Begrunnelse

Av ulike årsaker har noen elever behov for spesialpedagogisk oppfølging og et tilbud om et alternativt opplæringstilbud, enn det som det ordinære skoletilbudet kan gi. Å ivareta disse barna og ungdommene sine faglige behov og rettigheter krev i mange tilfeller et godt tverrfaglig samarbeid, ikke minst med instanser utenfor skolesektoren. Spørsmålsstiller er gjort kjent med en sak vedrørende en elev i videregående skole som falt utenfor det ordinære skoletilbudet, og som trengte skreddersøm for å kunne fullføre utdannelsen sin og for å komme seg videre i livet med helsa intakt. Denne unge jenta og hennes families erfaringer, kan tyde på at samarbeid mellom ulike instanser er krevende og at kompetansen i det offentlige tjenestetilbudet ikke er tilstrekkelig. Hennes far beskriver det slik:

«Ho var ein av dei ungdommane som ikkje greidde den vidaregåande skulen fordi ho hadde ei diagnose som svekka merksemda, og ord og inntrykk skapte kaos. På slutten av første skuleåret kom skulen med eit forslag om ein alternativ veg inn i ei utdanning. Det passa ho godt. Oppfølgingstenesta (OT) skulle ta over. Ho skulle då ut i ein arbeidspraksisplass, tilpassa hennar situasjon. Plassen kunne ho finne og gjere avtale med sjølv. Eit godt alternativ verka det som. Men så fekk me beskjed om at arbeidspraksisplassen måtte organiserast gjennom det lokale NAV-kontoret, og då vart den vegen blokkert. NAV lokalt ville nemleg ikkje gå med på nokon slik plass før etter karteleggingssamtalane dei no skulle ha, og dei hadde mange saker og iallfall ikkje tid før utpå seinvinteren ein gong. Dei hadde mykje å gjere, kunne dei fortelje oss under eit møte med OT. NAV skulle no likevel ha styringa og kontroll. Då gjekk det opp for oss at me faktisk hadde hamna bak i NAV-køa. Ingen av dei som no hadde kontroll, sat med kompetanse, forsto eller tok omsyn til korleis ein ungdom opplevde situasjonen. Me opplevde i vår situasjon at ungdommen fall mellom fleire stolar og vart der liggjande nesten eitt år før ho fekk det tilbodet som den vidaregåande skulen hadde lova ho. Ho vart ein kasteball mellom dei ulike tiltaka. Ingen ville eigentleg ha ansvaret, og ulik praksis hos den eine, stoppa tiltak hos den andre."

Spørsmålsstiller er bekymret for at denne familiens erfaringer ikke er et engangstilfelle som skyldes uheldige omstendigheter, men at dette kan skyldes et for svakt regelverk eller uklar oppgave- og ansvarsfordeling, og/eller mangel på klare retningslinjer for å koordinere ulike instansers virkemiddelapparat. At en sårbar ungdom, som av skolens OT ble anbefalt å oppnå fagbrev gjennom en alternativ vei, blir stående fast i systemet mellom Nav og Fylkeskommunen et helt skoleår, er uakseptabelt. Systemene skal legge til rette for å hjelpe den enkelte ungdom med deres utfordringer, ikke forsterke dem.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Jeg er enig med stortingsrepresentant Fagerås i at de ulike delsektorene i velferdssystemet skal legge til rette for å hjelpe den enkelte ungdom med deres utfordringer, ikke forsterke dem. Godt samarbeid på tvers av sektorer er helt sentralt for å kunne gi godt tilpassede tjenester. Jeg er opptatt av at vi kontinuerlig jobber for å bedre samarbeidsrutinene på alle forvaltningsnivåer. Betydningen av felles innsats for utsatte barn og unge og deres familier må settes på dagsorden, vi må etablere og dele kunnskap, og utvikle tverrsektoriell kompetanse og kultur for samarbeid.
Mange barn og ungdommer trenger hjelp gjennom skoleløpet og det skal legges til rette for at alle barn og unge i Norge kan fullføre videregående opplæring. Årsakene til frafall kan være mange og sammensatte, og skyldes både skolerelaterte og ikke-skolerelaterte faktorer.
Fra skolens side skal det legges til rette for et faglig tilpasset løp. Hvis man for eksempel ønsker seg et yrkesfaglig løp er det flere modeller med variasjoner av dager i skole og bedrift. I tillegg tilbys praktisk organisert opplæring gjennom alternative opplæringsmodeller som for eksempel lærekandidatordningen og praksisbrevordningen for de elevene som ikke har forutsetninger for å kunne avlegge ordinært fagbrev.
Oppfølgingstjenesten skal følge opp unge mellom 16 og 21 år som ikke går på skole eller er i arbeid. I samarbeid med ungdommen skal den prøve å finne et tilbud som passer. I tillegg til å hjelpe ungdom utenfor skole og arbeid, jobber oppfølgingstjenesten forebyggende for å hindre at barn og unge slutter på skolen eller i lære.
Oppfølgingstjenesten skal sikre tverretatlig samarbeid mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser som har ansvar for målgruppa, og formidle, eventuelt samordne, tilbud fra ulike instanser. Oppfølgingstjenesten samarbeider med arbeids- og velferdsforvaltningen om oppfølging av unge som har falt fra, eller står i fare for å falle ut av videregående opplæring. Arbeidsrettede tiltak kan være et alternativ for unge som ikke er i stand til å nyttiggjøre seg fylkeskommunens egne tilrettelagte tilbud.
Fylkeskommunen har ansvar for at videregående opplæring og oppfølgingstjenesten løser sine oppgaver i samsvar med lov og forskrift.
For mange av ungdommene kan imidlertid ikke oppfølgingstjenesten eller NAV-kontorene gi et tilstrekkelig tilbud alene. Mange av ungdommene som har avbrutt opplæringen, vil blant annet ha behov for oppfølging fra helsevesenet, barnevernet eller kommunal/fylkeskommunal pedagogisk-psykologisk tjeneste. Oppfølgingstjenesten skal sikre tverretatlig samarbeid mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser med ansvar for målgruppen, mens NAV-kontorene skal samarbeide med andre tjenesteytere om å utarbeide individuell plan for personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester.
NAV-kontorene og den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten har i løpet av de siste årene i større grad systematisert samarbeidet, og styrket sin kompetanse. Dette er bra. Samtidig ser vi at det er behov for tettere og koordinert oppfølging fra flere tjenester i mange tilfeller. Kunnskapsdepartementet har økt bevilgingen til tidlig innsats i barnehage og skole og satt av midler til for eksempel nye tiltak hos fylkeskommunene for å hjelpe ungdom som står utenfor arbeid og utdanning tilbake til et kompetansegivende løp. I tillegg har vi mange tverrdepartementale samarbeidsprosesser, som for eksempel 0-24 samarbeidet, som skal bidra til at det samlede tjenesteapparatet er godt koordinert og innrettet mot den enkelte brukers behov.
I 0-24 samarbeidet jobber Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet sammen om bedre samordnede tjenester og mer helhetlig statlig innsats for utsatte barn og unge og deres familier. Målet er at flere skal lykkes i skolen og fullføre videregående opplæring som grunnlag for en varig tilknytning til arbeidslivet. Gjennom dette felles samarbeidet vil vi bidra til at alle barn og unge får den støtten og hjelpen de har behov for slik at de kan mestre eget liv.