Svar
Åse Michaelsen: Om tiltak for å sikre god vaksinasjonsdekning
Vaksinasjon har to formål; å forebygge sykdom hos enkeltpersoner og å utrydde eller endre forekomsten av sykdommen.
For noen sykdommer vil smittestoffet slutte å sirkulere når tilstrekkelig mange er beskyttet.
For å få en sykdom under kontroll i befolkningen gjennom en slik flokkbeskyttelse, må det være en vaksinasjonsdekning på 80–95 prosent, avhengig av hvor lett sykdommen smitter mellom mennesker og hvor effektiv vaksinen er.
Gjennom barnevaksinasjonsprogrammet har alle barn i Norge rett til vaksinasjon mot 12 sykdommer. 99 % av alle barn har mottatt minst en vaksinedose, og 97 % av 16-åringer har mottatt minst en dose MMR-vaksine. Dette er en god vaksinasjonsdekning og tilstrekkelig for å oppnå effektiv flokkbeskyttelse mot disse sykdommene.
Etter at barnevaksinasjonsprogrammet ble etablert, har blant annet meslinger, røde hunder, difteri og polio nesten blitt borte i Norge. Etter at vaksinen mot meslinger ble en del av barnevaksinasjonsprogrammet, har vi hatt svært få tilfeller av sykdommen. På grunn av høy vaksinasjonsdekning har de få tilfellene vi har sett det siste tiåret, vært knyttet til smitte i andre land.
Når kjennskap til og kunnskap om sykdommene og konsekvensene av sykdommene blir borte, kan forståelsen i befolkningen for betydningen av vaksinasjon bli redusert. Det er avgjørende for en fortsatt høy vaksinasjonsdekning at befolkningen har kunnskap om hvor viktig det er å vaksinere, og at befolkningen har tillit til vaksinasjonsprogrammet. Slik vil forekomsten av smittsomme sykdommer kunne holdes lav også i fremtiden.
Folkehelseinstituttet og landets helsestasjoner arbeider systematisk og kontinuerlig med å informere befolkningen om nytten av vaksinasjon og med å motivere for deltagelse i vaksinasjonsprogrammet.
Om å innføre regler for vaksinering av helsepersonell
Når det gjelder spørsmålet om å vurdere å innføre regler for vaksinering for helsepersonell som arbeider med sårbare pasientgrupper, viser jeg til skriftlig svar fra statsråd Bent Høie 17. januar 2018 på spørsmål nr. 676 (2017-2018) fra representanten Ingvild Kjerkol om å vurdere påbud av vaksinasjon for tilsatte i helsetjenesten.
La meg innledningsvis presisere at viktigheten av en god vaksinasjonsdekning hos ansatte i helseinstitusjoner ikke bare gjelder helsepersonell men alle ansatte som har direkte pasientkontakt. I tillegg til helsepersonell kan dette for eksempel være vaske- og kjøkkenpersonalet.
Vaksinasjon av ansatte i helseinstitusjoner med pasientkontakt bør, fortsatt være basert på frivillighet. Dette er også i samsvar med Folkehelseinstituttets og Helsedirektoratets syn. Argumentene for frivillighet er flere:
•Helsetjenesten i Norge er generelt basert på frivillighet og åpenhet. Det er et mål at kunnskapsbasert informasjon skal danne grunnlag for velinformerte valg.
•Det er allerede god oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet: 99 % av alle barn har mottatt minst en vaksinedose, og 97 % av 16-åringer har mottatt minst en dose MMR-vaksine. Dagens situasjon for barnevaksinasjonsprogrammet viser at det er mulig å oppnå høy vaksinasjonsdekning gjennom et frivillig tilbud, slik ordningen er i dag.
•Det er ikke gitt at obligatorisk vaksinasjon gir høyere vaksinasjonsdekning, og det er en risiko for at det ville gi motsatt effekt.
•Et obligatorisk vaksinasjonsprogram vil kunne så tvil om kunnskapsgrunnlaget for programmene med mulig økt vaksinemotstand i befolkningen som konsekvens.
•Håndheving av obligatorisk vaksinasjonsprogram krever sanksjonsmuligheter. Folkehelseinstituttet forventer at de som er kritiske til vaksiner vil finne muligheter for fritak, for eksempel gjennom legeerklæringer, til tross for et eventuelt obligatorisk vaksinasjonsprogram, slik man har sett i andre land.
•En mulig sanksjon mot manglende vaksinasjon, som er benyttet i USA, er å begrense muligheten for skolegang. Slik rammes barnets rettigheter av foreldrenes valg.
•Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har en rekke andre oppgaver enn vaksinasjon, der tillit er avgjørende for å lykkes. Dette gjelder bl.a. innenfor psykososialt arbeid, støtte og veiledning til barnefamilier, barn og unge. Dersom helsestasjons- og skolehelsetjenesten skulle håndheve obligatorisk vaksinasjon, vil dette kunne gi uheldige konsekvenser for dette tillitsforholdet.
Som et alternativ til obligatorisk vaksinasjon vil jeg peke på at arbeidsgiver allerede har nødvendige og tilstrekkelige virkemidler til disposisjon for å sikre en forsvarlig virksomhet på dette området. Skulle det vise seg at dette ansvaret ikke blir ivaretatt godt nok av arbeidsgiver, vil jeg på nytt vurdere obligatorisk vaksinering.
For det første er det viktig at arbeidsgiver legger til rette for et lett tilgjengelig vaksinasjons-tilbud til arbeidstakerne. Det har Oslo kommune og Oslo universitetssykehus (OUS) gjort denne influensasesongen. I en fersk rapport fra Oslo kommune, som også inneholder opplysninger om oppslutningen ved OUS, framgår det at til sammen 54 prosent av de ansatte ved OUS ble vaksinert mot sesonginfluensa i 2017, noe som er meget positivt. På tross av en generelt lav oppslutning om sesongvaksinasjonsprogrammet de siste årene, er det nå tegn til en økende oppslutning, med Oslo som eksempel. Dette lover godt for de kommende årene og viser at det nytter å vaksinere flere om arbeidsgiver legger til rette for det.
Foretaksmøtet ba 16. januar i år de regionale helseforetakene om å legge til rette for at alt personell hvert år får tilbud om sesonginfluensavaksine slik at WHO og EUs målsetting om 75 prosent dekning blant helsepersonell kan nås. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har fått i oppdrag om, før neste influensasesong, om å gi råd om hvordan sesonginfluensadekningen kan økes både blant målgruppene i den generelle befolkningen og blant ansatte med pasientkontakt.
For noen arbeidsoppgaver kan arbeidsgiveren vurdere at det ikke vil være forsvarlig at arbeidstakeren er uvaksinert. Dette forsvarlighetskravet går fram både av helsepersonell-loven § 4, i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, og det gjelder både på individ- og systemnivå.
Det er hjemmel i smittevernloven til å fastsette forskrift for å undersøke vaksinasjonsstatus hos personer som søker arbeid, arbeidstakere og personer under utdanning, jf. smittevernloven §§ 3-1, 3-2 og 3-9. Jeg vil vurdere å føye til slike regler i forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten.
Arbeidsgiver må gjøre en konkret vurdering av hvilke sykdommer, hvilke grupper arbeidstakere og hvilke tiltak som eventuelt skal omfattes. Dette kan f. eks. være i arbeid med kritisk syke pasienter der det kan være en risiko for at helsepersonell som ikke er vaksinerte eller ikke er beskyttet gjennom å ha hatt en infeksjon (naturlig immunitet), kan utgjøre en smitterisiko for kritisk syke. I slike tilfeller kan arbeidsgiver, om nødvendig, omdisponere bruken av arbeidskraften. Jeg vil be Helsedirektoratet vurdere om det er behov for faglige anbefalinger på dette området.
Spesielt om meslinger
Meslinger er en av de mest smittsomme sykdommene vi kjenner. WHO har som mål å eliminere sykdommen, dvs. å stanse endemisk smitte i definerte områder. For å oppnå dette er det satt et mål om 95 % vaksinasjonsdekning. Norge har nådd eliminasjonsmålet, og har ikke hatt endemisk smitte på flere år. Folkehelseinstituttet anbefaler at alle som ikke er beskyttet mot meslinger vaksineres med minst en vaksinedose.
De tre tilfellene av meslingsmitte vi nylig har hatt i Norge, er enkelttilfeller som vil dukke opp fra tid til annen. Det betyr ikke at vi vil få større meslingutbrudd i befolkningen ettersom den i stor grad er flokkbeskyttet.
Folkehelseinstituttet foreslo i brev til HOD datert 16.08.2017 at meslinger og rubella omfattes av forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer. Dette forslaget er nå sendt ut på høring med frist i mai 2018.