Svar
Bent Høie: Representanten Wilkinson tar opp viktige problemstillinger som ikke bare gjelder de som har utviklet eller står i fare for å utvikle spillavhengighet, men alle som regelmessig benytter spill til avkobling og glede. I arbeidet med å forebygge spillproblemer og spillavhengighet er informasjon, sosiale nettverk (familie, venner, kolleger osv.) og lett tilgjengelig hjelp en vesentlig nøkkel til å unngå eller stanse skadelige spillevaner. Helsetjenesten har selvsagt en viktig rolle i å gi hjelp og oppfølging når problemet har oppstått, men alle de enkeltfaktorer som gjør at spillproblemer utvikles berører også andre arenaer og sektorer enn helsetjenesten. Derfor er det så viktig at temaet risiko og konsekvenser av overdreven spilling diskuteres på alle arenaer hvor det tilbys, praktiseres og snakkes om spill.
I en undersøkelse fra Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen ("Omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge 2015"), utført på oppdrag fra Lotteri- og stiftelsestilsynet, ble 7.7 prosent av befolkningen kategorisert som lavrisikospillere, 2.3 prosent som moderate risikospillere og 0.9 prosent som problemspillere. Det vises i rapporten til at det ikke er funnet noen endring sammenliknet med den forrige befolkningsundersøkelsen fra 2013. Sammenliknet med internasjonale studier om utbredelse er problemomfanget i Norge relativt lavt, ifølge rapporten, og omtrent på samme nivå som våre nordiske naboland.
Ifølge Helsedirektoratet viser tall fra Norsk pasientregister at i underkant av 1 000 personer var til behandling for spilleproblemer i spesialisthelsetjenesten i 2016. Dette er en økning fra 2011 da drøyt 500 personer mottok slik behandling. Antall henvendelser til Hjelpelinjen og lavterskeltilbudet Fjernbasert behandling for spilleavhengige er også økende. Helsedirektoratet viser til at Hjelpelinjen opplevde en økning på 26 prosent i antall gjennomførte samtaler fra 2016 til 2017.
Hovedvekten av behandlingstilbudene for personer med spilleproblemer ligger i
spesialisthelsetjenesten. De regionale helseforetakene skal sørge for at det finnes
behandlingstilbud. Behandlingen gis av det offentlige og av private aktører som har avtale med helseregionene. I hovedsak foregår behandling ved poliklinikker og institusjoner innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Noen poliklinikker innen psykisk helsevern har også tilbud. Det tilbys i liten grad døgnbehandling for denne pasientgruppen, og de som tilbys døgnbehandling har ofte spilleproblemer som en sekundærdiagnose. Henvisning skjer i
hovedsak via fastlege eller NAV, på lik linje med andre henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Behandlingsmetoden er i hovedsak poliklinisk behandling i form av kognitiv atferdsterapi og motiverende intervju. Helsedirektoratet opplyser at pasientgruppen vil få tilbud om pakkeforløp på samme måte som personer med rusmiddelproblemer, siden behandling for spillproblemer inngår som en del av tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Disse pakkeforløpene lanseres etter planen i 2018.
Utover dette ytes også tjenester fra ulike lavterskeltiltak og frivillige hjelpetiltak, blant annet tilbudet Fjernbasert behandling for spilleavhengige drevet av Sykehuset Innlandet. Det er også satt i gang en chat-tjeneste på internett for tidlig og lett tilgjengelig hjelp til personer med spilleproblemer (https://spillsnakk.no), som ruspoliklinikken ved Universitetet i Nord-Norge har ansvar for. Tjenesten gir enkel tilgang til screening av spillproblematikk, informasjon om slike vansker, og den har også en chattetjeneste som betjenes av psykolog på dagtid.
En undersøkelse gjort i forbindelse med den pågående handlingsplanen mot spillproblemer (2016-2018) viser i følge Helsedirektoratet stor forskjell i tilgjengelighet til behandlingssteder, og at det er lav tilgang på pasienter utenfor de store byene. Det er også reist spørsmål ved hensiktsmessigheten av at behandling for spillproblemer i hovedsak foregår i poliklinikker eller institusjoner innrettet for behandling for rusmiddelproblemer, da en del pasienter ikke ønsker dette. Helsedirektoratet følger opp disse problemstillingene, blant annet gjennom et tiltak i handlingsplanen hvor det skal vurderes om dagens behandlingstilbud er godt nok organisert til å møte de fremtidige behovene for kompetanse og tilgjengelighet i tjenesteapparatet. Nasjonalt senter for spillforskning gjennomfører nå på oppdrag fra direktoratet klinikknære studier av ulike behandlingsmetoder. Studien vil si noe
om kvaliteten på tjenestene og behandlingstilbudet for personer med spilleproblemer, og om dagens organisering er god nok. Studien forventes ferdigstilt i 2018. For øvrig jobbes det med en ny handlingsplan mot spillproblemer som vil gjelde for perioden 2019-2021.
På forespørsel til de regionale helseforetak om status for behandlingstilbudet opplyser Helse Sør-Øst RHF at det i stor grad arbeides tverrfaglig innenfor dette fagområdet, hvor behandlingen har til hensikt å forstå hvilken funksjon spillingen har for den enkelte, og/eller hva som gjør at en fortsetter å spille til tross for negative konsekvenser. Akershus universitetssykehus, Divisjon psykisk helsevern, uttrykker bekymring for økningen i omfanget av spillrelaterte utfordringer: "[Helsetjenesten vil] alene ikke være i stand til å håndtere disse utfordringene, da nødvendige forebyggende intervensjoner må ha et langt bredere innslag enn det helsevesenet alene rår over." Videre fremholder sykehuset at det faktiske kunnskapsnivået knyttet til årsaker og effektiv behandling foreløpig er mangelfullt, og at de som følge av dette utvikler egne særskilte tilnærmingsmåter til pasientgruppen.
Helse Midt-Norge opplyser å ha en løpende vurdering av tilbudet i Midt-Norge men har så langt vurdert at tilbudet er tilstrekkelig ut i fra de tilbakemeldinger som gis i fagmiljøene. Foretaket følger spesielt med på utviklingen knyttet til den yngste målgruppen. Regionale planer innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern har utvikling av pasientforløp for unge som eget tiltak i Midt-Norge, med mål om igangsettelse i løpet av 2018. Temaet skal også tas inn i relevante fagnettverk og i innovasjons- og forskermiljøet, samt regionalt brukerutvalg. Helseforetakene i regionen er kjent med at ny kunnskap og forskning på området skal vurderes løpende og prøves ut/ tilpasses i dagens behandling.
Helse Nord opplyser at det i to av helseforetakene finnes egne rusteam eller behandlere i poliklinikker som har spesialisert seg på spillavhengighet. Det legges vekt på informasjon, tilgjengelighet og tidlig innsats. Tilnærmingen er kognitiv, familie- og pårørendeorientert og tverretatlig (samarbeid med NAV, kommunale tjenester, skole og barnevern). Som følge av variasjoner i tilbudet mellom DPS-ene har Universitetssykehuset i Nord-Norge fått et regionalt oppdrag om å ivareta pasienter med spilleavhengighet i Helse Nord. Dette gjelder både behandling og veiledning til behandlere i øvrig hjelpeapparat.
Helse Vest vurderer at det blir arbeidet aktivt med utvikling av strukturerte behandlingstilbud for målgruppen, med markedsføring og med utvikling av nye tilbud tilpasset nye trender og atferdsmønster. Blant annet melder flere av behandlingsenhetene i Helse Vest om en økning i henvisninger fra NAV/fastlege der NAV har avdekket store gjeldsproblemer på grunn av pengespill. Helse Førde melder om at alle som har gjeldsordning via Namsmannen i deres område, der gjelden skyldes spilling, er pålagt å oppsøke behandling for spilleavhengighet.
Behandlingsenheter i Helse Vest har også vært i kontakt med barneverntjenester og fengsel for å synliggjøre behandlingstilbud. I Stavanger vurderes det å opprette gruppebehandlingstilbud sammen med kommuner hvor det er økning i antall henvisninger av unge som har utviklet spillavhengighet, bl.a. fra barnevernet.
Helse Vest opplyser videre at Bergensklinikken i løpet av de siste par årene har utviklet en behandlingsmanual med arbeidshefte basert på kognitiv atferdsterapi for pengespillavhengige. Dette er en del av et større prosjekt som ble finansiert av Extrastiftelsen, i samarbeid med Rådet for psykisk helse og Helsedirektoratet. Manualen er kunnskapsbasert og tar utgangspunkt i evalueringsforskning, og er blitt til i nært samarbeid med polikliniske behandlere og deres pasienter. Den er innrettet mot det endrede spillmarkedet, med større innslag av on-line pengespill. Manualen er introdusert og undervist på ulike nasjonale og lokale konferanser, bl.a. (http://spillavhengighet.no/). Det meldes om stor etterspørsel etter kursing og veiledning om temaet.
Jeg oppfatter at det jobbes godt i mange deler av helsetjenesten med å forebygge og redusere skadevirkninger av overdreven spilling i Norge. Samtidig deler jeg bekymringen knyttet til endring i og økning av omfanget av spillrelaterte problemer. Dette henger ikke minst sammen med den økte tilgjengeligheten til spill i ulike formater, bl.a. på håndholdte enheter. Det er således viktig at alle sektorer med et delansvar for problemstillingene er oppmerksomme på utviklingen og samarbeider om informasjon og forebyggende tiltak. Når det gjelder tilgjengeligheten til behandlingstilbudet har tjenesteyterne på ulike nivåer ansvar for å vurdere kvaliteten opp mot bl.a. nasjonale faglige anbefalinger. Jeg forventer at de regionale helseforetakene følger opp variasjoner på dette området tilsvarende som på andre områder. Dette følger jeg med på og vil ved behov ta opp problemstillingen i styringsdialogen med foretakene.