Begrunnelse

Vi hører om stadig flere saker hvor aktive kristne asylsøkere ikke blir trodd, verken i UNE, Tingretten eller Lagmannsretten. Mange av konvertittene har vært tilknyttet menigheter i Norge over lang tid, har jevnlige møter med andre troende hvor de ber og deler fra Bibelen, og til og med underviser andre i kristen tro. Uten at de blir trodd på at de faktisk har konvertert. Deres troshistorie og vitnesbyrd bekreftes av flere pastorer, prester og andre kristne ledere, som enten ikke blir trodd eller lagt vekt på. Dette til tross for at det tidligere er gitt instruks om at kristne lederes vitnesbyrd skal hensyntas. Ifølge utlendingsforvaltningen eller domstolene har noen «blitt for raskt døpt», andre «har ventet for lenge før de har blitt døpt», noen «er ikke nok aktive», andre «er altfor aktive», noen «har for lite kunnskap», andre har kunnskap som retten ikke kjenner til om kristen tro. Det etter dette synes som kunnskapsnivået i norsk forvaltning om kristen tro har vesentlige mangler. Med andre ord er rettssikkerheten for denne gruppen svært svekket. Tanke-, samvittighets- og religionsfriheten er forankret i EMK artikkel 9. Den gir den enkelte rett til å utøve sin religion, både privat og offentlig. Tross denne grunnleggende menneskerettigheten hører vi historier om at både UNE og dommere i Lagmannsretten har bedt asylsøkere som har konvertert, om å «konvertere tilbake», mens andre har fått beskjed om at de kan «være troende inni seg». Dette er et alvorlig brudd på menneskerettighetene og nærmere bestemt trosfriheten. Dersom man henvises til en tro man ikke kan snakke om, eller dele, rammer det også ytringsfriheten vår.