Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:1617 (2017-2018) Innlevert: 16.05.2018 Sendt: 16.05.2018 Besvart: 23.05.2018 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie
Per Olaf Lundteigen (Sp): Slik NAV praktiserer regelverket for tilskudd til bil blir personer med utagerende atferd, eksempelvis autister, ikke tilkjent støtte til egen, spesialtilpassa bil. Dette er personer som sjøl ikke har førerkort, men som har en atferd i bil som er slik at sjåfør og passasjerer kan bli så forstyrra at det går utover trafikksikkerheten.Kan statsråden klargjøre hvordan regelverket er å forstå, samt gi en vurdering av behovet for endring av regelverket for slik bedre å ivareta behovet til personer med slik diagnose?
Anniken Hauglie: For å ha rett til stønad fra folketrygden til anskaffelse av bil må man fylle vilkårene i folketrygdloven § 10-5 Stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet eller folketrygdloven § 10-6 Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Retten er nærmere regulert i forskrift om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel (Bilstønadsforskriften) § 2 fjerde ledd jf. § 1.Det skilles mellom to typer kjøretøy. Gruppe 1 er oftest personbil og gruppe 2 er spesialtilpasset kassebil. Støtte til bil i gruppe 1 gis til personer som trenger bil for å kunne bedre sin funksjonsevne i tilknytning til arbeid eller utdanning (folketrygdloven § 10-5). Personer som trenger bil for å bedre sin funksjonsevne i dagligliv/fritid (folketrygdloven § 10-6), får støtte bare dersom de trenger bil i gruppe 2. Kravet om arbeid eller utdanning for rett til stønad til bil i gruppe 1 ble innført ved en forskriftsendring som trådte i kraft 1. januar 2015. Samtidig ble retten til bil i gruppe 2 utvidet. Omleggingen er omtalt i Prop.1S (2014–2015). Bakgrunnen for endringen var et ønske om å målrette bilstønadsordningen. Omleggingen innebærer at persongruppen som fikk rett til bil i gruppe 2 ble utvidet fra å gjelde personer som ikke er i stand til å komme seg inn og ut av bilen på egenhånd, uten å bruke heis eller rampe, til også å omfatte personer med sterkt begrenset gangfunksjon, selv om de ikke trenger heis eller rampe. Utvidelsen omfatter personer som tidligere falt utenfor kriteriene for gruppe 2, og gjerne ble henvist til bil i gruppe 1 med henger. Samtidig med denne utvidelsen av rett til bil i gruppe 2, ble retten til tilskudd til bil i gruppe 1 innsnevret. Stønad til bil i gruppe 1 gis etter omleggingen som nevnt bare til personer som trenger bil for bedring av funksjonsevnen i tilknytning til arbeid eller utdanning. Begrunnelsen for innskrenkningen er at hjelpemidler fra folketrygden skal kompensere for bestemte merutgifter som følge av sykdom, skade eller lyte. Hva som anses som en merutgift i denne sammenheng må ses i sammenheng med hva som er alminnelige utgifter i befolkningen generelt. Bil er vanlig i befolkningen, og det er lenge siden en ordinær bil var å anse som et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand. Det endrer ikke på dette at anskaffelse av bil vil innebære en større økonomisk byrde for personer med lave inntekter enn for de med høye. Det er derfor rimelig at man dekker utgiften til en alminnelig bil selv, mens man fortsatt vil kunne få dekket utgifter til spesialutstyr, ombygginger og tilpasninger som følge av en funksjonsnedsettelse. Dette vil også gjelde ombygginger og tilpasninger som f.eks. skyldes at sjåføren har behov for særlig beskyttelse mot en passasjer med særs forstyrrende adferd.Når man besluttet å beholde retten til stønad til bil i gruppe 1 til personer som trenger bil i forbindelse med arbeid eller utdanning, er det fordi man ønsker å hindre at personer med nedsatt funksjonsevne, som kan ha særlige utfordringer med å komme seg i arbeid eller med å holde seg i arbeid over tid, faller ut av arbeidslivet. Personer som har en utagerende adferd som innebærer at de kan være trafikkfarlige som passasjerer i bil, men som ikke har begrenset gangfunksjon, kan ha rett til stønad til bil dersom de trenger det i forbindelse med arbeid eller utdanning. De har videre rett til stønad til tilpasninger av bil som de anskaffer for egne midler for bruk i dagliglivet for øvrig. Denne gruppens særlige behov er derfor etter min mening ivaretatt med dagens ordning.