Begrunnelse

Resultatet etter klimaforhandlingene i Bonn i mai i år resulterte i at det var behov for ekstra forhandlinger, som nå er planlagt i Bangkok i september. Fra utviklingsland er særlig fokus blitt lagt på å lage forutsigbarhet for klimafinansiering, slik at de kan sette i gang tiltak;
Sjansen for å klare å nå Parisavtalen minker for hvert år vi venter med tiltak, og det blir dyrere jo lenger vi venter. Derfor er det nødvendig at regelboka blir klar ved FNs klimatoppmøte (COP24) i Polen i desember slik at gjennomføringen kan sette i gang, og at land som har kapasitet melder inn nye, langt mer ambisiøse klimamål snart, som gjør at flere følger etter. Men forhandlingene om regelboka er trenert. Det som kreves nå er at noen tør å komme opp fra skyttergravene og rekke ut en hånd for å komme videre. Norge bør ta den rollen. Nøkkelen er å skape tillit til at utviklingsland vil få tilgang til klimafinansiering til tiltak både for utslippskutt, tilpasning og tap og skader, slik at de kan planlegge og å forplikte seg til tiltak.
I Parisavtalens artikkel 9.5 står det at rike land skal gi informasjon om klimafinansiering to år i forveien. Det finnes i dag ingen regelmessig global sammenstilling over hvilken klimafinansiering som kommer til å være tilgjengelig. Dette er mange land avhengig av for å kunne planlegge sine nasjonale bidrag og tiltak. En måte er egne kolonner for dette i rapporteringen av klimafinansiering som skjer til UNFCCC annethvert år. Informasjonen ville også være viktig for den globale vareopptelling som skal evaluere situasjonen for Parisavtalen hvert femte år.
I dag teller mange land til forskjell fra Norge dessuten markedslån, som på lengre sikt innebærer en større pengestrøm fra mottakerlandet til giverlandet enn omvendt, som klimafinansiering. Mens prinsippet bak klimafinansiering er at rike land som har forårsaket klimaendringene skal finansiere dem som er hardest rammet og ikke har kapasitet til tiltak, viser en ny rapport fra Oxfam at kun en tredjedel av den globale klimafinansieringen i 2016 var støtteinnsats. Mens private investeringer i klimatiltak er enormt viktige for å finansiere omstilling, er det ikke alle nødvendige tiltak som vil være kortsiktig lønnsomme. Dessuten er det avgjørende å vite hva som kommer som støtte. Dette gjelder spesielt tilpasningstiltak, som er særlig underfinansiert. Mange land er på vippen til gjeldskriser, og kan ikke ta nye lån som er bærekraftige uten at det går ut over skole og helsetjenester. OECD-DAC har nylig vedtatt at netto-støtte-verdien skal rapporteres for bistand. Norge bør derfor ta krafttak for rapportering av netto-støtte-verdien, den faktiske støtten, i klimafinansiering.