Skriftlig spørsmål fra Marit Arnstad (Sp) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1952 (2017-2018)
Innlevert: 27.06.2018
Sendt: 28.06.2018
Besvart: 02.07.2018 av samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen

Marit Arnstad (Sp)

Spørsmål

Marit Arnstad (Sp): Hvordan ser samferdselsministeren på at staten ikke lenger har noe innflytelse på landets største flyselskap, og hva er status på arbeidet med ny luftfartsstrategi?

Begrunnelse

Regjeringen har nå solgt staten Norge sine aksjer i SAS AB. Flyselskapet er en viktig aktør i den norske luftfarten og tilbyr viktige tjenester til folk og næringsliv over hele landet. Selskapet har et viktig samarbeid med andre flyselskap på kortbanenettet. I juni 2008 la daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete frem en luftfartsstrategi der blant annet SAS sin betydning i Skandinavia ble grundig drøftet. Flere partier har under dagens regjering pekt på behovet for en ny nasjonal luftfartsstrategi, herunder også Senterpartiet. Senest våren 2017 behandlet Stortinget et representantforslag om en slik strategi, og statsråden svarte da at et slikt arbeid var i startfasen. Et utvalg skulle settes ned høsten 2017, og en måtte påregne at arbeidet ville strekke seg inn i 2019.
Salget av aksjene i SAS gjør behovet for en nasjonal luftfartsstrategi mer påtrengende enn tidligere. Behovet for å drøfte hvordan vi ser for oss luftfartens utvikling i Norge, hvilke strategiske forhold som ansees viktig, forholdet mellom kortbanenettet og det øvrige rutenettet er eksempler på problemstillinger som det er behov for å gå nærmere inn i.

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Svar

Ketil Solvik-Olsen: Regjeringen er opptatt av å ha en konkurransekraftig luftfartsklynge, et godt luftfartstilbud for innbyggerne og bidra til positiv utvikling for luftfarten. Det er tre store flyselskap i Norge, og staten har vært opptatt av å sikre god konkurranse mellom aktørene. Staten har ikke brukt SAS som et samferdselspolitisk virkemiddel. I det ligger det at staten ikke har benyttet sitt eierskap til å forsøke å påvirke selskapets valg av rutestruktur, og at ledelsen i SAS selv har bestemt rutestrukturen basert på hva som er lønnsomt for selskapet. De flyruter som staten har ment må sikres, ligger inne i det såkalte FOT-rute systemet. Disse kontraktene er det Widerøe som pr nå har vunnet.
Endringene i eierskapet i SAS bør i seg selv ikke påvirke rutetilbudet så lenge det ikke skjer som del av et mer omfattende samarbeid med andre flyselskaper (industriell løsning).
Jeg kan ikke vite sikkert hva fremtidige eiere av SAS vil gjøre med selskapet. Det jeg vet er at staten til enhver tid har kontroll over rutetilbudet, fordi vi som nevnt kan yte tilskudd til ruter som samfunnet trenger og som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme. Denne ordningen er det bred politisk enighet om på Stortinget.
Etter at SAS solgte sine aksjer i Widerøes Flyveselskap AS har det vært naturlig for Widerøe, som den dominerende aktøren på kortbanenettet, å søke samarbeid med andre flyselskap enn SAS. Som yter av tilskudd stiller staten krav om at de flyselskapene som mottar støtte skal likebehandle samarbeidspartnere i det kommersielle rutenettet, til fordel for de reisende. Flyselskapene er tjent med at kundene opplever rutenettet som mest mulig sømløst, uavhengig av hvem som betjener rutene. Dette underbygger at det resteierskapet staten hadde i SAS ikke er viktig for kundeopplevelsen.
Jeg har tidligere uttalt at vi ønsker et luftfartsutvalg, og at vi ønsker å fremlegge en luftfartsstrategi. Det jobber jeg med. Bransjen er i rask utvikling som følge av at markedene er åpnet gjennom internasjonale avtaler, teknologi-utvikling og generell velstandsutvikling i store deler av verden. Det gjør samtidig at det har vært krevende å identifisere de problemstillingene et strategiutvalg bør konsentrere seg om.