Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1972 (2017-2018)
Innlevert: 29.06.2018
Sendt: 29.06.2018
Rette vedkommende: Fiskeriministeren
Besvart: 05.07.2018 av fiskeriminister Per Sandberg

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Norge har vært en pådriver ovenfor EU for å heve grenseverdiene for miljøgifter i laksefôr, forsvarer statsråden denne pådriverrollen, hvordan kan dette være i tråd med regjeringens handlingsplan for å redusere miljøgifter og vil statsråden gripe inn og få avsluttet Norges lobbyering for økte grenseverdier for miljøgifter i laksefôr?

Begrunnelse

Morgenbladet har i en serie artikler satt søkelys på Norges pådriverrolle i å få økt grenseverdiene for miljøgifter i laksefôr, blant annet i en artikkel 22. juni 2018. I følge Morgenbladets artikkel 22. juni heter det:

"I 20 år har Norge arbeidet for at EU skal tillate mer miljøgifter i fôr til laks, viser interne dokumenter. Dette går ikke ut over folkehelsen, sier myndighetene, men i Fiskeridepartementet var man bekymret for «omdømmeproblematikk» hvis arbeidet ble kjent."

Spørsmålsstilleren viser til at en hovedbegrunnelse for regjeringens handlingsplan "Et miljø uten miljøgifter" er folkehelse, hvor barn, unge og gravide fremheves særlig. Det heter blant annet i handlingsplanen:

"For å dekke kunnskapsbehovet på miljøgifter i sjømat trengs det både forskning og omfattende overvåkning. Overvåking er viktig både for å vite hva som finnes, tidsutvikling og spesielt om det forekommer nye miljøgifter som kan true mattryggheten. Det må også forskes på kvalitativ og kvantitativ virkning av miljøgiftene både på marine organismer og rettet mot mennesket. Dette er også grunnlagsdata som trengs i risikovurdering av eksponering for miljøgifter fra all mat.
(...) Råvarer, fiskefôr og oppdrettsfisk må [derfor] kontinuerlig screenes for plantevernmiddelrester, samt at relevante stoffer og metabolitter må kvantifiseres for å kartlegge omfanget av plantevernmiddelrester i fiskefôr og sjømat. Kartlegging av plantevernmiddelrester i fiskefôr og sjømat følges opp av myndighetene. I 2015 fikk Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) en ekstrabevilgning på 10 mill. kr. for å bygge opp kompetanse og kunnskap på hvilke plantevernmidler og nivå av disse som forekommer i fiskefôr, oppdrettsfisk og villfisk. Det er også startet nye overvåkingsprogrammer for å få mer kunnskap om betydningen av bruk og utslipp av miljøgifter i bynære områder. Disse programmene omfatter miljøgifter som inngår i forbrukerprodukter og det undersøkes kilder til utslipp og hvordan stoffene oppfører seg i næringskjeden. Slike data er av stor betydning for å begrunne og få på plass reguleringer av stoffer og produkter."

Miljøgifter i laksefôr er et viktig folkehelsespørsmål og et viktig miljøspørsmål. Regjeringen anerkjenner dette i sin handlingsplan og den anerkjenner at området trenger økt kunnskap og oppmerksomhet for å begrunne og få på plass reguleringer. Samtidig arbeider Norge for å øke grenseverdiene. Spørsmålsstilleren mener det ikke er å ta folkehelse på alvor. Føre - var- prinsippet er brutt og regjeringens handlingsplan har ikke troverdighet om ikke lobbyieringen opp mot EU for å heve grenseverdiene stanses.

Per Sandberg (FrP)

Svar

Per Sandberg: Handlingsplan mot miljøgifter har som mål at bruk og utslipp av miljøgifter skal reduseres og stanses. I handlingsplanen er 30 stoffgrupper prioritert, deriblant kadmium og dioksin. Handlingsplanen er relatert til det europeiske kjemikalieregelverket REACH.
Når det gjelder fiskefôr snakker vi om to andre regelverk. Det ene regelverket setter grenser for uønskede stoffer i mat og fôr, herunder kadmium og dioksin. Her fastsetter man grenseverdier på grunnlag av miljø- og helserisikovurderinger, og disse er gjennomført av det europeiske mattrygghetsbyrået EFSA. Det andre regelverket gjelder godkjenning av tillatt innhold av tilsettingsstoffer til fôr, herunder D-vitamin og selen. Også her er det EFSA som gjennomfører miljø- og helserisikovurderinger. D-vitamin og selen er mikronæringsstoffer som både folk og dyr trenger, og er således helt nødvendig for helsen til fisken.
For EU var landdyr styrende når regelverket for fôr ble utviklet, og det er en kjensgjerning at EUs regelverk for dyrefôr i liten grad ble utviklet med tanke på fiskeoppdrett. For Norge er fisk et viktig husdyr som vi ønsker å ivareta på best mulig måte. Vi har bidratt til arbeidet med å heve grenseverdier for visse stoffer når grenseverdien har vært satt på feil grunnlag eller som et føre-var tiltak i mangel på kunnskap. Økt kunnskap om risiko har ligget til grunn for at grenseverdien kunne heves uten at det har hatt betydning for folkehelsen. Det at Norge har jobbet for at EU får på plass et regelverk som er tilpasset fiskefôr, bidrar til at norsk fisk fortsetter å være et bærekraftig produsert produkt som er sunt og trygt å spise. Det er ingen disharmoni mellom Norges arbeid i EU for å få et regelverk som er tilpasset fiskefôr og handlingsplanen mot miljøgifter.
Jeg kan ikke se at det er motsetninger mellom det å ha et regelverk for mat og fôr som er risikobasert og det å ha en plan for å redusere utslippene av noen stoffer. Eller sagt på en annen måte, det at man har et regelverk for mat og dyrefôr der man tillater det som er ufarlig strider ikke med ønsket om å stoppe bruken av enkelte stoffer. Hensynet til trygg mat går alltid foran hensynet til virksomhetenes mulighet til å drive næringsutøvelse.