Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes (R) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:2104 (2017-2018)
Innlevert: 24.08.2018
Sendt: 24.08.2018
Besvart: 31.08.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Bjørnar Moxnes (R)

Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Oktoberbarna som etter Stortingets vedtak fikk rett til ny behandling av asylsaken, fikk en frist på tre måneder for å søke om ny behandling av saken. I 2015 fikk en gruppe utsendte lengeværende barnefamilier mulighet til å få saken sin behandlet på nytt, men fikk ikke en frist for å søke.
Hva er begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen?

Begrunnelse

14. november i fjor fattet Stortinget vedtak om at det skal innføres nye «sårbarhetskriterier» i behandlingen av søknader om beskyttelse fra enslige mindreårige asylsøkere. Det ble også vedtatt stans i retur av en gruppe enslige mindreårige asylsøkere med opphold kun til fylte 18 år, som skulle få sakene sine vurdert på nytt.
Regjeringen fulgte opp Stortingets vedtak gjennom en forskriftsendring og et rundskriv til forvaltningen, og ga barna og ungdommene en frist på tre måneder for å søke om ny behandling. Da fristen for å søke om ny behandling gikk ut 2. mai, hadde 395 personer søkt. 140 av dem oppfyller ifølge UDI kravene til ny behandling. I underkant av 100 unge har søkt etter at fristen gikk ut, og har fått søknadene avvist.
Det kan være gode grunner til at de unge ikke fikk søkt innen fristen. Regjeringen har ikke drevet oppsøkende arbeid for å finne barna og ungdommene for å informere om retten til å søke på nytt, og noen kan derfor ha fått vite om retten for sent til å kunne rekke fristen.
I 2015 fikk en gruppe utsendte lengeværende barnefamilier mulighet til å få saken sin behandlet på nytt, jf. utlendingsforskriften § 8-5a. Det ble ikke gitt noen tidsfrist for å be om ny vurdering av saken.
Tilstanden i Afghanistan er blitt kraftig forverret. Tall fra FNs fredsbevarende operasjon i Afghanistan viser at 155 barn ble drept i Afghanistan som et resultat av de væpnede konfliktene i landet bare fra januar til mars i år. Afghanistan er et av verdens farligste land å bo i for barn. Nylig ble en skole i Kabul angrepet, der 34 skolebarn ble drept.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Stortinget anmodningsvedtak nr. 23, 24, 25 og 26 av 14. november 2017 ble vedtatt samme dag som de ble fremsatt; de fulgte ikke ordinære prosesser for saksbehandling og utredning. Det var mange uklarheter knyttet til hva vedtakene egentlig innebar, noe også daværende innvandrings- og integreringsminister Listhaug advarte mot under stortingsbehandlingen. 11. desember s.å. sendte statsråden et brev til de parlamentariske lederne i Ap, Sp, SV, KrF, Venstre, MDG og Rødt og ba om avklaringer. Brevet inneholdt 26 spørsmål og forslag til løsninger. Blant annet ble det foreslått å igangsette diverse informasjonstiltak, samt en søknadsfrist på tre måneder. Det ble imidlertid poengtert at det ikke ville være mulig å kontakte hver enkelt personlig. Kopi av statsrådens brev til de parlamentariske lederne ble vedlagt statsrådens svar av 12. desember 2017 på skriftlig spørsmål nr. 515 fra stortingsrepresentant Kari Kjønaas Kjos, slik at også Stortinget formelt ble orientert om planlagt prosess.
Av svarbrev 12. desember 2017 fremgikk det at partiene ikke ønsket å gi noen tilbakemelding eller utdyping av vedtakene. Stortingets vedtak ble deretter fulgt opp i tråd med forslagene som hadde blitt skissert i brevet til de parlamentariske lederne.
For å nå målgruppen har Utlendingsdirektoratet (UDI) lagt ut informasjon til potensielle søkere på sine nettsider, og det ble utarbeidet et eget søknadsskjema som kunne benyttes. Informasjonen ble oversatt til engelsk, dari og pashto. UDI sendte også informasjon via fylkesmennene til representanter (verger), og de gikk bredt ut til en lang rekke organisasjoner og instanser, herunder NGOer, rettshjelpsorganisasjoner, alle asylmottak og flyktningkonsulenter i kommunene og politidistriktene.
Også Utlendingsnemnda (UNE) la ut informasjon på sine nettsider. Det samme gjorde Justis- og beredskapsdepartementet. Utvalgte norske utenriksstasjoner la også ut informasjon om ordningen på sine nettsider.
Hele sakskomplekset har dessuten vært mye omtalt i media. Tidligere representanter (verger), advokater og støttegrupper for personer i målgruppen engasjerte seg i den offentlige debatten, og mange av disse har trolig videreformidlet informasjon om ordningen. Jeg tror at også «jungeltelegrafen» kan ha medvirket sterkt til at muligheten for ny behandling av asylsaken i Norge ble kjent utover landets grenser.
I sum mener jeg det ble iverksatt tilstrekkelig med informasjonstiltak for å sørge for at personer i målgruppen ble kjent med muligheten til å søke om opphold på nytt, og at en frist på tre måneder var tilstrekkelig her.