Skriftlig spørsmål fra Elise Waagen (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:2108 (2017-2018)
Innlevert: 24.08.2018
Sendt: 24.08.2018
Besvart: 31.08.2018 av helseminister Bent Høie

Elise Waagen (A)

Spørsmål

Elise Waagen (A): Kan statsråden redegjøre for hvorfor gravide kvinner med ekstrem svangerskapskvalme ikke skal få dekket utgifter til nødvendig sondeernæring hjemme?

Begrunnelse

Spesialister ved sykehus rapporter nå om at kvinner med ekstrem svangerskapskvalme ikke lenger får dekket utgifter til kostbar sondeernæring hjemme. De sykeste kvinnene med ekstrem svangerskapskvalme har behov for sondeernæring. På sykehus blir behandlingen dekket. Sondeernæring er en svært kostbar behandling, alternativet for denne pasientgruppen er derfor å være innlagt på sykehus for å få behandling. Sykehusinnleggelse av kvinner som kan og ønsker å få behandling hjemme, fremstår som dårlig utnyttelse av fellesskapets midler. HELFO har gitt avslag på søknad dekning av utgifter til sondeernæring med begrunnelse i at «sykdommen ikke er gått inn i en langvarig fase. Dette vil si at sykdommen varer livet ut, eller i mer enn to år». Undertegnede tar som utgangspunkt at statsråden er kjent med at et svangerskap varer i ca. 40 uker.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg ser i likhet med Bjørnebekk-Waagen at dette kravet om langvarig fase kan gi uheldige utslag. Jeg har derfor bedt Helsedirektoratet om å endre rundskrivet der langvarighet er definert, slik at det for svangerskapsrelaterte sykdommer kan gjøres unntak fra kravet om at sykdommen varer livet ut eller i mer enn to år.
Sondeernæring kan dekkes etter § 6 i blåreseptforskriften for ulike tilstander, blant annet ved sykelige prosesser som affiserer munn, svelg og spiserør og som hindrer tilførsel av vanlig mat. Et av grunnvilkårene for næringsmidler og medisinsk forbruksmateriell i blåreseptordningen er at det dreier seg om sykdom som er gått inn i en langvarig fase og det er behov for langvarig bruk, jf. blåreseptforskriften § 1c. Langvarig fase er definert i rundskriv til blåreseptforskriften som sykdom som vil vedvare livet ut eller i mer enn to år. Langvarig bruk er definert som at det er sannsynliggjort et behov for bruk av ett eller flere næringsmidler eller medisinsk forbruksmateriell i minst tre måneder i løpet av ett år for samme sykdom. Denne forståelsen av langvarig fase og langvarig bruk har vært gjeldende lang tid, og ble ikke endret i forbindelse med regelverksendringene for legemidler som ble innført 1. januar 2018.
Regelverket for refusjon av næringsmidler og medisinsk forbruksmateriell er generelt ikke oppdatert i tråd med prinsippene for prioritering, og Helsedirektoratet har derfor fått i oppdrag i tildelingsbrevet for 2018 å gjennomgå dette regelverket og foreslå endringer. Helsedirektoratet har også fått i oppdrag å legge fram forslag til et bedre system for fordeling av finansieringsansvar knyttet til medisinsk utstyr brukt utenfor sykehus. Disse oppdragene vil ses i sammenheng, og det tas sikte på at forslag til endringer foreligger i løpet av 2019. Det er likevel rom for å gjøre mindre endringer for å rette opp uhensiktsmessige konsekvenser av regelverket også før direktoratet har levert sine utredninger, slik som i denne saken.
Helseforetakene ved Behandlingshjelpemidler har ansvar for å levere forbruksmateriell til en rekke behandlingsforløp, herunder utstyr og forbruksmateriell til bruk ved sondenæring. Hvorvidt det er en hensiktsmessig fordeling av finansieringsansvar at Helfo etter blåreseptforskriften § 6 kan dekke selve sondenæringen, mens nødvendig utstyr og forbruksmateriell dekkes av helseforetakene, vil bli vurdert i utredningene vist til over.
Det står uansett fast at pasienter med ekstrem svangerskapskvalme og som har behov for helsehjelp skal få forsvarlig helsehjelp. Både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten kan være aktuelle helsetjenesteytere. I spesialisthelsetjenesten innebærer dette bl.a. at helsepersonellet som har behandlingsansvaret for pasienten konkret må vurdere hvilke behandlingsmetoder som er aktuelle, om pasienten må behandles i avdelingen eller om det er forsvarlig å utskrive pasienten til hjemmet mv. Vurderingen er knyttet til den enkelte pasient og er basert på pasientens sykdomsbilde og pasientens behov for helsehjelp.