Skriftlig spørsmål fra Siv Mossleth (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:2118 (2017-2018)
Innlevert: 24.08.2018
Sendt: 27.08.2018
Besvart: 31.08.2018 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen

Siv Mossleth (Sp)

Spørsmål

Siv Mossleth (Sp): Ministeren skriver at deler av det nasjonale bestandsmålet for jerv, gaupe, bjørn og kongeørn skal nås innenfor samiske tamreinområder. Ministeren påstår at bestandsmålene for jerv, gaupe og bjørn er imidlertid satt lavt i disse områdene, blant annet av hensyn til samisk tamreindrift.
Sett i forhold til bestandsmålene i region 1 og2 som ikke har samisk tamreindrift, hvordan begrunner ministeren at bestandsmålene i region 7 som er Nordland fylke, er satt lavt?

Ola Elvestuen (V)

Svar

Ola Elvestuen: Innledningsvis vil jeg understreke at de nasjonale bestandsmålene for store rovdyr er satt lavt av hensyn til beitenæringene. Bestandsmålene Stortinget har satt for disse artene er slik at artene vil fortsette å være klassifisert som sterkt eller kritisk truede på Norsk rødliste for arter, selv når bestandsmålene er oppnådd. Dette er en del av det overordnete grepet Stortinget har valgt i norsk rovviltpolitikk for å ta hensyn til beitenæringene i Norge. En konsekvens av dette er at også de regionale bestandsmålene blir begrenset i størrelse.

Om lag 40 % av Norges areal er tamreinområder, og områdene strekker seg fra Femunden i Hedmark i sør til Finnmark i nord. Samtidig som vi skal ta hensyn til samisk tamreindrift skal vi også ivareta rovviltbestandene i Norge, og begge deler er arealkrevende. Det er derfor slik at vi i mange områder skal ha både rovvilt og tamrein.

I fordelingen av nasjonale bestandsmål mellom de åtte rovviltregionene er det en rekke vurderinger og hensyn som ligger til grunn. Stortinget har lagt sine føringer, rovviltets biologi og faktiske utbredelse har betydning og det tas hensyn til omfang av beitenæring, for å nevne noen sentrale forhold.

Hensynet til samisk tamreindrift er særlig tydelig vektlagt i politikken knyttet til ulveforvaltning. Rent biologisk, og for å bedre den alvorlige innavlsituasjonen, ville det vært gunstig for bevaring av ulvebestanden om denne i større grad var sammenhengende med den finsk-russiske bestanden. Til tross for dette er det fastsatt en avgrenset ulvesone sørøst i Norge, slik at ynglende ulv og tamrein er geografisk adskilt.

Når det gjelder målet for de øvrige rovviltartene skal deler av disse oppnås i områder med tamreindrift. Biologiske forhold og rovdyrenes faktiske utbredelse i Norge og naboland vurderes naturligvis inn i dette, og bjørnen er et tydelig eksempel på dette. Forekomsten av bjørn i Norge er nært knyttet opp til noen få områder langs grensen til våre naboland, og disse kjerneområdene er de eneste stedene vi har hunnbjørner (binner). Når vi i tillegg vet at unge binner enten blir værende innenfor sine mødres leveområder eller sprer seg korte avstander fra disse, vil det være biologisk umulig å bestemme at bestandsmålet for bjørn i nærmeste fremtid skal oppnås i områder langt fra der vi i dag har forekomst av binner.

Avslutningsvis vil jeg vise til at den regionale rovviltforvaltningen, inklusiv gjeldende fordeling av regionale bestandsmål, nå er til vurdering som ledd i oppfølgingen av evalueringen av den regionale rovviltforvaltningen.