Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:2188 (2017-2018)
Innlevert: 04.09.2018
Sendt: 04.09.2018
Besvart: 11.09.2018 av kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Kan kommunalministeren redegjøre for hva regjeringen gjør for å følge opp følgende punkt i regjeringsplattformen: "Regjeringen vil gjennomgå regelverket for selvkostberegning av kommunale avgifter med sikte på et tydeligere regelverk som sikrer lave gebyrer for folk flest."?

Begrunnelse

Vi har den siste tiden sett flere eksempler på hvordan kommunale gebyrer, i alt for stor grad, varierer i kommunene. Bekymringer rundt tallene er løftet fram av blant andre Forbrukerrådet og Huseiernes Landsforbund, og det kan tyde på at selvkostbegrepet blir misbrukt når vi ser de store variasjonene. I forbindelse med denne saken blir det også pekt på effektiviseringspotensialet og etterslepet på vann og avløp, samt problematisk lange ventetider for byggesøknader. Jeg vil også vise til den danske modellen der man har løst utfordringene med selvkost på en tilsynelatende bedre måte enn vi har fått til i Norge.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: For vann-, avløps- og renovasjonstjenestene, byggesaksbehandlingen samt enkelte andre områder som er knyttet til myndighetsutøvelse, eller tjenester hvor kommunen har et rettslig monopol, fastsetter lovverket på de respektive tjenesteområdene at kommunen kan dekke kostnadene ved tjenestene gjennom brukerbetaling. Kommunene kan altså ta seg betalt for hva det koster å produsere disse tjenestene (selvkost), men ikke tjene på det. Selvkostprinsippets nærmere innhold beror på en tolkning av lover og forskrifter for de ulike tjenesteområdene. Dagens regler utdyper ikke hvilke kostnader som kan inngå i selvkost. Siden kostnadsbegrepet kan ha ulike økonomifaglige betydninger, kan det oppstå rettslig tvil om hvordan selvkost skal beregnes og hvilke kostnader kommunen kan og ikke kan kreve dekket. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har utarbeidet retningslinjer som skal utfylle særlovgivningen og veilede kommunene. I motsetning til lover og forskrifter, som pålegger kommunene bestemte plikter, er imidlertid retningslinjene for beregning av selvkost ikke rettslig bindende overfor kommunene.
Det har vært behov for en rettslig klargjøring på dette feltet. I ny kommunelov er det derfor gitt overordnede regler for hvordan selvkost skal beregnes. Loven ble vedtatt av Stortinget i juni 2018 og vil tre i kraft i 2020. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil med hjemmel i den nye loven følge opp regjeringserklæringen og utdype disse reglene ytterligere i en egen forskrift. Forskriften vil bli sendt på høring neste år og vil tre i kraft i 2020.
Rettsgrunnlaget for kommunale gebyrer på tjenester hvor selvkost er satt som en øvre ramme, vil med dette bli todelt. Hjemmelen for selvkost og hvilke tiltak og tjenester som kan finansieres gjennom gebyrer fra innbyggerne, framgår av de ulike særlovene. Hvilket kostnadsbegrep, hvilke prinsipper og hvilken metode som skal legges til grunn når det øvre taket for de samlede gebyrinntektene på en tjenesteområde skal beregnes, skal skje etter kommunelovens regler, med mindre særlov sier noe annet.
Å lovfeste regler for hvordan gebyrgrunnlaget (selvkost) skal beregnes, vil gi et tydeligere og mer oversiktlig regelverk, hvor selvkostbegrepet normeres på tvers av sektorer. Det vil kunne gi økt bevissthet rundt kommunenes selvkostberegninger og bidra til bedre praksis og en lik forståelse av hvilke kostnader som kan dekkes, slik at man unngår overprising og at gebyrnivået varierer mellom kommuner kun fordi kommunene har ulik forståelse av hva som ligger i selvkostbegrepet. Lovendringen gir også grunnlag for en bedre og mer effektiv kontroll med kommunenes gebyrinntekter, ved at en får klarere kontrollkriterier som kommunens praksis kan vurderes opp mot.