Skriftlig spørsmål fra Svein Roald Hansen (A) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:2244 (2017-2018)
Innlevert: 11.09.2018
Sendt: 11.09.2018
Besvart: 18.09.2018 av kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland

Svein Roald Hansen (A)

Spørsmål

Svein Roald Hansen (A): På hvilken måte vil den nye kommunelovens formålsparagraf om at loven skal "fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det" gi seg utslag i virkemidlene regjeringen kan benytte overfor kommuner og fylkeskommuner for at kommunelovens intensjon om selvstyre skal være oppfylt?

Begrunnelse

I den gamle (men gjeldende) kommuneloven heter det i formålsparagrafen at "Formålet med denne lov er å legge forholdene til rette for et funksjonsdyktig kommunalt og fylkeskommunalt folkestyre, og for en rasjonell og effektiv....osv."
I den nye kommuneloven er formålsparagrafen endret til: "Formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. osv."
I pgf 2.1, tredje ledd heter det at "Kommunene og fylkeskommunene utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov".
Forskjellen mellom begrepene "folkestyre" og "selvstyre" er i en viss grad drøftet i proposisjonen og det er bl.a. vist til utredningen fra 1990, hvor det også var vurderinger rundt bruken av de to begrepene, men hvor man benyttet "folkestyre".
Drøftingene i proposisjonen rundt disse to begrepene, handler mer om det å ikke beholde "folkestyret" vil kunne forstås som en nedtoning av det lokale folkestyrets betydning enn om begrepet "selvstyre" innebærer en reell endring og styrking av kommunenes og fylkeskommunenes frihet og selvstendighet.
Stortinget og regjeringen benytter flere virkemidler i styringen av kommunene, lov og forskrifter, økonomiske rammer, øremerking, veiledere etc.
Spørsmålet om hvor stor reell frihet kommuner og fylkeskommuner har i utøvelsen av sine oppgaver, er en løpende debatt mellom det lokalpolitiske og rikspolitiske nivå. Jeg vil tro lokalpolitikere vil lese inn i formålsparagrafen i den nye kommuneloven en intensjon fra Stortingets side om at det lokalpolitiske nivå skal ha større selvstyre i betydningen større frihet enn tidligere i utøvelsen av sine oppgaver og roller.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Lovens formålsbestemmelse fastslår lovens intensjon og målsettinger. Formålsbestemmelsen i kommuneloven gir ikke i seg selv rettigheter eller plikter, men vil ha betydning for tolkningen av loven for øvrig.
Den vedtatte formålsbestemmelsen i den nye kommuneloven § 1-1 lyder:
Formålet med loven er å fremme det kommunale og fylkeskommunale selvstyret og legge nødvendige rammer for det. Loven skal legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse.
Loven skal legge til rette for at kommuner og fylkeskommuner kan yte tjenester og drive samfunnsutvikling til beste for innbyggerne. Loven skal også legge til rette for kommunenes og fylkeskommunenes utøvelse av offentlig myndighet. Videre skal loven bidra til at kommuner og fylkeskommuner er effektive, tillitsskapende og bærekraftige.
Når den nye formålsbestemmelsen fremhever det kommunale selvstyret, er dette et signal om at lovgiver mener at hensynet til det kommunale selvstyret er viktig. Samtidig sier bestemmelsen at loven skal legge nødvendige rammer for selvstyret. Lovgiver signaliserer dermed at loven skal legge til rette for en balanse mellom det kommunale selvstyret og andre hensyn.
I den nye kommuneloven er det kommunale selvstyret eksplisitt lovfestet i § 2-1. Dette innebærer en rettslig styrking av det kommunale selvstyret. Samtidig fastslås det i bestemmelsen at kommunene utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Jeg vil her peke på det departementet skrev i Prop. L 46 L (2017–2018) side 32, Å gi det kommunale selvstyret et nærmere rettslig innhold vil etter departementets vurdering tydeliggjøre at det må foretas en avveining mellom nasjonale interesser og det kommunale selvstyret, blant annet ved utarbeiding og endring av lovverk. Dette vil kunne medvirke til at det ikke detaljreguleres mer enn nødvendig.
Jeg vil også vise til den nye bestemmelsen i kommuneloven § 2-2, som fastsetter tre prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale selvstyret: Forholdsmessighetsprinsippet, nærhetsprinsippet og finansieringsprinsippet. Lovfestingen av disse prinsippene innebærer ikke direkte rettslige begrensninger av hvordan nasjonale myndigheter kan styre kommunene. Likevel er bestemmelsen et viktig bidrag til målet om å styrke det kommunale selvstyret. Jeg mener lovfestingen av disse prinsippene vil gi et bedre grunnlag for argumentasjon og bidra til at prinsippene blir vektlagt når nasjonale myndigheter utarbeider lover og forskrifter samt i statsforvaltningens skjønnsutøvelse.
Når det gjelder hvor stort kommunalt selvstyre kommunene faktisk har på ulike områder, vil dette i realiteten i stor grad være avhengig av utformingen av lovgivningen for de ulike sektorene. Selvstyret påvirkes av detaljeringsgraden og hvilke styringsgrep som benyttes i de lovene som pålegger kommunene plikter.
Det var bred enighet i Stortinget om forslaget til ny kommunelov i Prop. L 46 L (2017–2018), inkludert bestemmelsene som direkte handler om det kommunale selvstyret. Det ser jeg på som at det er en bred enighet om at nasjonale myndigheter skal ta hensyn til det kommunale selvstyret i fastleggingen og utøvelsen av nasjonale politikk.