Ruth Grung (A): Sjømatnæringen har stort potensial for mer frakt på sjøen. I årets tildelingsrunde under tilskuddordningen for godsoverføring fra vei til sjø har Kystverket kun prioritert støtte til en sjømataktør; Hav-Lines slaktebåt. Båten skal frakte laks rett fra merd til Danmark, og slakte/sløye ombord. Prosjektet skal ha fått Enova-støtte til teknologiutvikling.
Deler fiskeriministeren undertegnedes bekymring ved at vi her bruker statlige støtteordninger til å flytte arbeidsplasser i foredlingsindustrien til utlandet?
Begrunnelse
Med tverrpolitiske ambisjoner om vekst i sjømateksporten, er det viktig å finne alternative og bærekraftige transportløsninger til dagens frakt på vei. Det er derfor positivt at flere sjømataktører har søkt om tilskudd under insentivordningen for overføring av gods fra vei til sjø. Bl.a. gjelder dette flere aktører i Midt-Norge, som søkte om støtte til å etablere en fast lakserute mellom Trøndelag og Europa. Da Kystverkets tildelinger under insentivordningen ble kjent forrige uke, ble det imidlertid klart at Kystverket, med begrensede midler under ordningen, har prioritert Hav Lines slaktebåt som eneste sjømatprosjekt under ordningen. Dette prosjektet skal også tidligere ha fått statlig støtte til utvikling av teknologien ombord i fartøyet. Undertegnede har denne våren i en interpellasjon til tidligere fiskeriminister Sandberg stilt spørsmål ved konseptet med slaktebåter som frakter laks direkte fra merd, slakter og sløyer ombord, og deretter leverer direkte til Danmark. Bl.a. kan det her stilles spørsmål knyttet til regelverket som oppfattes som uklart, ved at man her åpner for å eksportere produksjonfisk direkte til bearbeiding i utlandet.
Et av formålene med akvakulturloven er verdiskaping langs kysten, og det er et politisk mål å øke bearbeidingsgraden for å skape flere lønnsomme arbeidsplasser og øke den innenlandske verdiskapingen. Slaktebåter som leverer direkte til utlandet medfører at investeringer i arbeidsplasser knyttet til slakterivirksomhet og innenlandsk bearbeiding, settes under press. Vi er også bekymret for at man ev også kan komme i en situasjon med at disse båtene skal opereres med utenlandsk mannskap, levere direkte på kontinentet og på sikt muligens også ha utenlandsk eierskap. Det vil gi lite motivasjon for kommuner langs kysten til å stille sjøareal til disposisjon dersom det ikke gir arbeidsplasser på land.
Vårt utgangspunkt er derfor at vi bør se nærmere om hvilke konsekvenser disse slaktebåtene får og regelverket knyttet til disse, slik at vi sikrer størst mulig innlands verdiskaping. Det stilles også spørsmål ved den prioritering som her er gjort av Kystverket, og hvorvidt samfunnsmessige
hensyn er vektlagt.