Skriftlig spørsmål fra Tuva Moflag (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:115 (2018-2019)
Innlevert: 12.10.2018
Sendt: 15.10.2018
Rette vedkommende: Kommunal- og moderniseringsministeren
Besvart: 22.10.2018 av kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland

Tuva Moflag (A)

Spørsmål

Tuva Moflag (A): Hva mener statsråden om avdekkingen av systematiske lønnsforskjeller for helsefagarbeidere i kommersielle og offentlige sykehjem i Oslo, og har han oversikt over hvorvidt dette lønnsgapet ikke gjelder generelt i landets kommuner?

Begrunnelse

Viser til Dagsavisens oppslag 12. oktober systematiske lønnsforskjeller for fagarbeidere mellom kommersielle og offentlige sykehjem i Oslo. Når folk må ta ekstrajobber for å få endene til å møtes vil det gå utover både de ansatte og de eldre.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Kommunene får i hovedsak fastsatt sine oppgaver av Stortinget gjennom lovvedtak. Kommunene har ansvar etter helse- og omsorgstjenesteloven for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester, blant annet plass i institusjon eller sykehjem. Det framgår av loven at helse- og omsorgstjenester kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere.
Retten til lokaldemokrati og det kommunale selvstyret er lovfestet i Grunnloven og i den nye kommuneloven, som ble vedtatt av Stortinget i juni 2018. Den nye kommuneloven klargjør at det kommunale selvstyret innebærer at kommunene og fylkeskommunene utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov, og det er gitt nærmere bestemmelser om helse- og omsorgstjenester i helselovgivningen. Videre må kommunene forholde seg til regelverket som gjelder for dem som arbeidsgivere, på lik linje med andre arbeidsgivere.
Kommunene som arbeidsgivere har et selvstendig ansvar for lønnsnivå og -utvikling i kommunal sektor.
Lønnsfastsetting er som den klare hovedregel partene i arbeidslivet sitt ansvar, og vi har ingen generell minstelønn i Norge. Unntaket er på allmenngjorte områder. Helse- og omsorgssektoren er ikke et allmenngjort tariffområde.
Selv om lønnsfastsetting ligger til partene, er myndighetene opptatt av at alle arbeidstakere i Norge sikres forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår, også fordi dette har en side til bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og urimelige konkurransefortrinn. Når det gjelder offentlig virksomhet, gjelder en egen forskrift som skal sørge for at ansatte i virksomheter som utfører tjenester for offentlige oppdragsgivere, ikke har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av gjeldende allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtaler. Jeg forutsetter at alle statlige og kommunale virksomheter følger denne forskriften, og har rutiner og kontrollmekanismer for å følge opp kravene. Difi har nylig gitt ut en veileder som skal gjøre etterlevelsen lettere.
Så lenge kommunene oppfyller de krav som er gitt regelverket, kan den enkelte kommune velge hvordan lovpålagte tjenester ytes.
Det ble den 28.september i år nedsatt et ekspertutvalg som skal se på bruk av private velferdstjenester. Utvalget starter arbeidet nå under høsten 2018, og skal levere sin første delutredning til Nærings- og fiskeridepartementet i løpet av et år. I denne delen vil spørsmål om sikring av arbeidstageres lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår tas opp (jf.
Representantforslag om å sikre åpenhet i helse- og omsorgsinstitusjoner som utfører tjenester i kommunal regi, Dokument 8:32 S (2017–2018), Innst. 123 S (2017–2018), Vedtak 511).