Tellef Inge Mørland (A): Hvordan har statsråden forsikret seg om at all refusjon fra Helfo utbetalt til tannleger kommer pasienten til gode, hvilke kontrollmekanismer har man innført, og hvordan sørger man for at pasienter som må gå til tannbehandling over lengre tid får støtte fra refusjonsordningen underveis i behandlingen, når de har krav på det, slik at pasienten slipper å få en unødvendig anstrengt likviditet?
Begrunnelse
Jeg har fått en henvendelse fra en innbygger på Agder som i en ulykke fikk slått av en bit av en tann. Dette endte med gjentatte behandlinger hos tannlege, og en regning på totalt 31 000 kr. Forsikringsselskapet dekket 15 000 kr. Pasienten forteller at hun selv spurte tannlegen om hun hadde krav på refusjon gjennom Helfo for deler av behandlingen, uten at det ble trukket fra noe på hennes regning. Først da hun hadde vært i kontakt med forsikringsselskapet og hun på den bakgrunn selv undersøkte saken nærmere med Helfo, oppdaget hun at det hadde blitt utbetalt et betydelig beløp til tannlegen, som hun ikke selv hadde fått glede av.
Videre hadde tannlegen underveis i behandlingen ventet så lenge med å sende inn refusjonskrav at denne innbyggeren forteller at enkelte av kravene hadde blitt levert så seint at man derfor gikk glipp av refusjon for det kravet.
Det kan selvsagt ha hendt en menneskelig glipp hos denne tannlegen, men samtidig reiser denne innbyggerhenvendelsen et spørsmål rundt hvordan man sikrer at pasienter som får tannbehandling får den refusjonen de har krav på, uten at de er avhengige av praksisen til den enkelte tannlege.