Skriftlig spørsmål fra Heidi Greni (Sp) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:303 (2018-2019)
Innlevert: 07.11.2018
Sendt: 08.11.2018
Besvart: 13.11.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Heidi Greni (Sp)

Spørsmål

Heidi Greni (Sp): Ser statsråden behovet for en forskriftsendring som bedre ivaretar intensjonen med boplikten, og som ivaretar mulighetene til folk som ønsker å ta utdanning for å komme i arbeid?

Begrunnelse

I brev til flere statsråder, og Stortingets postmottak, løftes det det av skriftlig innspill fra privatperson R.K. en problemstilling knyttet til rett til utdanning, boplikt og oppholdstillatelse. Problemstillingen viser til en åpenbar konflikt mellom målsettingen om høy sysselsettingsgrad, og utfordringer i lovverket som begrenser enkeltmenneskers muligheter til å skaffe seg utdanning og arbeid. Dette handler om at man har boplikt med ektefelle for å få og for å fornye oppholdstillatelse, samtidig som utdanningstilbud noen ganger innebærer at man må flytte.
I tilfellet som saken er eksemplifisert med her dreier det seg om et ektepar i Vesterålen. Grunnet boplikten med ektefelle får kvinnen ikke benyttet seg av skoleretten samtidig som hun blir boende på samme adresse som ektemannen. Kvinnen det henvises til ønsker å ta frisørutdanning, men fordi nærmeste frisørlinje ligger 150 km unna bosted er ikke dagpendling et alternativ. Ektemannen eier egen arbeidsplass på hjemstedet som også sysselsetter andre, og ser ikke muligheter for å flytte til et sted med frisørlinje uten å måtte legge ned arbeidsplassen og bli arbeidsledig. Ekteparet har i dialog med UDI presentert et alternativ hvor kvinnen tar et 5 måneders intensivkurs i Oslo, Stavanger eller Trondheim før resten av utdanningen fullføres gjennom læretid på hjemstedet. UDI besvarer ekteparets henvendelse med at de ikke har en ordning for forhåndsgodkjenning og at det «Som utgangspunkt bør det ikke godtas at partene lever på forskjellige adresser som følge av skolegang eller jobb, heller ikke i tilfeller hvor den ene parten ukependler». Videre vises det til at UDI må foreta en konkret vurdering der det vurderes hvor ofte de ikke bor sammen. Konsekvensen for dette ekteparet er at man risikerer at kvinnen mister oppholdstillatelse dersom man går videre med planene om utdanning. Det vises til at krav for permanent oppholdstillatelse er inntekt på 243.000 kroner i året, utdanning vil muliggjøre dette, men ikke grunnet nevnte begrensninger i lovverket.
Jeg ber statsråden om å forholde seg til saken som et eksempel på en gjeldende utfordring, og ikke som spørsmål om saksbehandling i en enkeltsak. Utfordringen er særlig gjeldende i områder hvor det er langt mellom utdanningssteder og for folk som bor i distriktene. Med mål om høy sysselsettingsgrad og spredt bosetting også for innvandrere innebærer regelverket noen vesentlige begrensninger som er til hinder for å oppnå disse målsetningene. Jeg mener intensjonen med kravet om bostøtte ikke er hensiktsmessig ivaretatt ved en slik tolkning av regelverket. En justering av regelverket på dette området som innebærer at tilfeller hvor ukependling er nødvendig for å skaffe seg utdanning kan være grunnlag for dispensasjon for boplikten i en begrenset periode ville løst problemet. Min intensjon med forslaget er en hensiktsmessig endring for å ivareta mulighetene til å skaffe seg utdannelse og arbeid for innvandrere som bosetter seg i distriktene, og slik sett sørge for en likebehandling av retten til skoleplass uansett hvor man bor i landet.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Et hovedformål med å åpne for familieinnvandring til Norge er å legge til rette for at familiemedlemmer skal kunne leve sammen. Kravet om at ektefeller og samboere som familieinnvandrer til Norge faktisk skal bo sammen med sin partner er sentralt for å ivareta dette formålet. Videre er kravet viktig for å forhindre misbruk av regelverket gjennom proforma ekteskap.
Etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd kan oppholdstillatelse for ektefeller nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere grunnlag for opphold Norge (proforma ekteskap). Av bevismessige årsaker er det ofte enklere å reagere mot proforma ekteskap etter at oppholdstillatelse er gitt og søkeren har bosatt seg i Norge. Dersom det viser seg at partene ikke bor sammen, vil tillatelsen kunne kalles tilbake eller fornyelse nektes under henvisning til at vilkåret om at partene skal bo sammen ikke er oppfylt. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til proformaspørsmålet.
Jeg mener at det som en klar hovedregel må kreves at ektefellene bor sammen. Loven åpner for unntak dersom særskilte omstendigheter tilsier dette. I lovens forarbeider nevnes at det kan gjøres unntak i tilfeller hvor referansepersonen skal arbeide for norske interesser eller for en humanitær organisasjon i utlandet. For øvrig skal unntaksbestemmelsen tolkes restriktivt, og det mener jeg er riktig. Det forekommer ikke sjelden at partene ønsker å bo på forskjellige steder i Norge, for eksempel på grunn av arbeid eller studier. Unntak i slike tilfeller vil undergrave hensikten med at det ble gitt tillatelse til familieinnvandring, og det åpner for misbruk av regelverket. Som utgangspunkt bør det derfor ikke godtas at partene lever på forskjellige adresser som følge av skolegang eller jobb. Følgelig ser jeg heller ikke behov for endringer i regelverket.