Skriftlig spørsmål fra Lars Haltbrekken (SV) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:395 (2018-2019)
Innlevert: 16.11.2018
Sendt: 19.11.2018
Besvart: 21.11.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Lars Haltbrekken (SV)

Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Eritreere som tvinges til å reise til Karthoum i Sudan framfor Addis Abeba i Etiopia, for å søke om familiegjenforening utsettes for fare.
Hvor mange eritreere har siden 2013 søkt om familiegjenforening fra Addis Abeba og fått innvilget dette, og vil statsråden ta initiativ at eritreere som skal søke om familiegjenforening i Norge, kan gjøre dette fra den norske i ambassaden i Etiopia og ikke bare Sudans hovedstad Khartoum?

Begrunnelse

Jeg viser til statsrådens svar på spørsmål fra Karin Andersen Dokument nr. 15:347 (2018-2019). Der skriver statsråden blant annet: "Justis- og beredskapsdepartementet ga 28. juni i år en instruks til Utlendingsdirektoratet med nærmere føringer for behandlingen av søknader om familieinnvandring som ikke er fremsatt ved riktig utenriksstasjon, jf. GI-07/2018 Behandling av søknader om familieetablering/-gjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, jf. niende ledd. I instruksen understrekes det at søknader om oppholdstillatelse som ikke er levert til rett utenriksstasjon, som hovedregel skal avslås på formelt grunnlag. Terskelen for å benytte unntaksadgangen skal være høy. I instruksen legges det opp til at unntak kan gjøres dersom søkeren i eller på vei til landet der rett utenriksstasjon ligger, risikerer forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, som f.eks. retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff."
Gjennom nyhetssaker den siste uka har det kommet fram at eritreere som må dra til Sudan løper en relativt stor risiko.
Søkerne risikerer rett og slett å bli kidnappet av menneskehandlere, videresolgt og bli brukt som pressmiddel for å få penger ut av slektninger som sitter i Europa og USA.
Dermed burde unntakene i instruks GI-07/2018 komme til anvendelse og søkerne få mulighet til å søke fra f.eks. den norske ambassaden i Addis Abeba i Etiopia i stedet.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Det følger av utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd at søkere som oppholder seg utenfor riket skal fremme søknad «gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene». Søknader som ikke er levert på riktig utenriksstasjon, kan avslås på formelt grunnlag, det vil si uten at utlendingsmyndighetene vurderer realiteten i saken. I henhold til bestemmelsens syvende ledd kan det gjøres unntak hvis «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det.
Det er Utlendingsdirektoratet som avgjør om det i den enkelte sak foreligger «sterke rimelighetsgrunner» som tilsier at søknaden skal tas til behandling selv om det ikke er søkt fra rett utenriksstasjon. Departementet har ikke oversikt over antall søknader om familieinnvandring som ikke leveres til riktig utenriksstasjon, herunder i hvor mange av disse sakene unntakshjemmelen har vært benyttet.
Departementet er imidlertid kjent med at Utlendingsdirektoratet tidligere har tatt mange søknader som ikke var fremmet ved riktig utenriksstasjon til realitetsbehandling. Dette var bakgrunnen for at Justis- og beredskapsdepartementet 28. juni i år ga en instruks med nærmere føringer for behandlingen av søknader om familieinnvandring som ikke er fremsatt ved riktig utenriksstasjon, jf. GI-07/2018 Behandling av søknader om familieetablering/-gjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, jf. niende ledd. I instruksen understrekes det at søknader om oppholdstillatelse som ikke er levert til rett utenriksstasjon, som hovedregel skal avslås på formelt grunnlag. Terskelen for å benytte unntaksadgangen skal være høy. I instruksen legges det opp til at unntak kan gjøres dersom søkeren i eller på vei til landet der rett utenriksstasjon ligger, risikerer forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, som f.eks. retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff. Det understekes at det ikke er tilstrekkelig at reisen vil være utfordrende, tidkrevende eller kostbar.
Jeg mener det er fornuftig at vi har klare regler for hvor søknader om oppholdstillatelse og visum skal leveres. Hvis søkerne selv kan velge hvor de vil søke, vil det kunne ha flere uheldige konsekvenser. Dersom den utenriksstasjonen hvor søkeren velger å levere sin søknad ikke har nødvendige språkkunnskaper eller kunnskap om lokale forhold i søkerens hjemland, kan dette påvirke muligheten for kontroll av fremlagte dokumenter og øvrig forberedelse av saken. Dette kan igjen få stor betydning for utfallet av søknaden. Det vil også føre til en uforutsigbar arbeidssituasjon for utenriksstasjonene, og det blir svært vanskelig å vurdere de ulike stasjonenes ressursbehov. Dette vil igjen kunne medføre lang ventetid ved enkelte utenriksstasjoner, og at personer som har økonomiske ressurser til å søke i andre land går foran i køen.
Eritreiske borgere har siden den norske ambassaden i Asmara i Eritrea ble lagt ned i 2013 som hovedregel måttet levere søknader om oppholdstillatelse og visum ved den norske ambassaden i Khartoum i Sudan. Det er Utenriksdepartementet som beslutter hvordan utenrikstjenesten skal organiseres og som avgjør hvilke norske utenriksstasjoner som dekker hvilke land. En eventuell endring av søknadssted vil ta tid å implementere, da den nødvendiggjør endringer både i stillingsoppsett og kompetanse på ambassadene.