Svar
Harald T. Nesvik: Havbruksnæringen er underlagt et omfattende regelverk som skal sikre at etablering og drift tar hensyn til all påvirkning av miljøet rundt anleggene, samt oppdrettsfiskens helse og velferd. Forvaltningen av næringen er kunnskapsbasert, og regelverk og rammebetingelser blir kontinuerlig vurdert og oppdatert i tråd med ny kunnskap.
Våren 2015 la regjeringen frem Meld. St. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Hovedmålet med meldingen var økt verdiskaping basert på forutsigbar, bærekraftig vekst og bedre miljøtilpassing i oppdrettsnæringen. Trafikklyssystemet innebærer at produksjonskapasiteten i norsk lakse- og ørretoppdrett skal styres ut fra hvilken effekt næringen har på miljøet rundt seg. Om effekten er akseptabel kan næringen vokse, er effekten moderat vil kapasiteten fryses og er effekten uakseptabel vil næringens produksjonskapasitet reduseres. Systemet gir i seg selv sterke incentiver til oppdrettsnæringen om å tilpasse sin produksjon i miljøvennlig retning.
Representanten skriver i sin begrunnelse for spørsmålet at "I og med at dette er kostbare produksjonsløsninger grunnet mer teknologi og dyrere utstyr, er disse innovative selskapene ikke konkurransedyktige når nye konsesjoner tildeles via auksjon som tidligere i år. Det er derfor nødvendig med insentiver, og det gjøres best ved å sette produksjonskrav som vi vet er oppnåelige, og selge et antall konsesjoner til betydelig lavere pris ved fremtidige tildelingsrunder."
Jeg vil til dette først bemerke at jeg er usikker på hva representanten mener når hun hevder at "disse innovative selskapene" ikke er konkurransedyktige. Uten nærmere kunnskap om hvilke selskap representanten sikter til, så vil jeg peke på at flere av selskapene som vant frem auksjonen i sommer har investert i utvikling av nye løsninger og teknologi i havbruks-næringen, og dette gjelder både større og mindre selskap. Av større selskap vant for eksempel Marine Harvest og Salmar frem i auksjonen og av mindre selskap vant for eksempel Norsk Havbrukssenter og Stingray Marine Solutions. Dette illustrerer at det er mulig å drive innovasjons- og utviklingsarbeid parallelt med at det investeres i alminnelig kommersiell virksomhet.
Et annet og mer nærliggende spørsmål er om ny og mer miljøvennlig teknologi som utvikles er konkurransedyktig sammenlignet med alminnelig kommersiell teknologi og gjeldende driftsformer. Jeg tolker i den sammenheng representanten slik at hun mener det ved tildeling av nye tillatelser bør stilles effektkrav som vi vet nå er oppnåelige, men som er strengere enn de som følger av ordinært regelverk.
Jeg er ikke enig at det bør stilles slike effektkrav ved tildeling av nye kommersielle tillatelser til matfiskoppdrett, selv om dette er mulig rent juridisk, for eksempel ved å stille slike krav som prekvalifiseringskriterium i en auksjon av nye tillatelser.
Jeg mener tildeling av nye kommersielle matfisktillatelser må følge trafikklyssystemet.
I Meld. St. 16 (2014-2015) kap. 11.3 heter det:
"Eksempler på prekvalifiseringsvilkår som regjeringen ser på som mindre aktuelle, er krav til foredlingsandel, valg av særskilt miljøvennlig teknologiske løsninger, størrelse på virksomhet mv., da dette lett ender opp i skjønnsbaserte vurderinger uten objektive kriterier for kvalifiseringen. Ulempene med å avholde prekvalifisering, er at det vil ytterligere komplisere forvaltningens kontroll med at vilkårene i tillatelsen overholdes, samt at det påfører næringsutøverne forpliktelser som (muligens) går utover det næringsutøverne selv mener er til det beste for bedriften. Variasjon mellom prekvalifiseringsvilkår vil også bidra til å redusere forutberegnligheten ved tildelingsregimet."
Jeg mener denne vurderingen fortsatt står seg godt, og nevner at ettersom kunnskapsgrunnlag endrer seg, vil effektkrav som på et tidspunkt var gode raskt kunne bli avløst av nye krav som gjelder for hele næringen i hele eller deler av et år eller innenfor visse geografiske områder. I den forbindelse nevner jeg at en aktør som fikk tildelt nye tillatelser i tildelingsrunden 2013 og økt kapasitet i 2015 nå kan ha mer enn fire nivå av lakselusgrenser å forholde seg til gjennom et kalenderår for sine tillatelser, og kravene kan variere mellom å gjelde på spesifikke lokaliteter eller på all utnyttelse av en tillatelse.
Mer generelle effektkrav som gjelder alle som driver akvakultur bør derfor være utgangspunktet for hvordan vi regulerer næringen, slik at næringsaktørene gis frihet til å velge de beste løsningene for å oppnå de kravene som myndighetene stiller for å sikre et akseptabelt miljømessig fotavtrykk fra næringen.
Det er slike generelle effektkrav som ligger til grunn for ordningen med "unntak" fra trafikklyssystemet. Unntaksordningen muliggjør at alle aktører – uavhengig av fargen på produksjonsområdet - kan få mulighet til å kjøpe vekst annet hvert år på den delen av produksjonen som tilfredsstiller fastsatte krav til lave lakselusnivå. Ordningen bidrar til å stimulere næringen til å bedre sin drift, herunder å ta i bruk teknologiske løsninger som kan redusere det enkelte selskaps påvirkning. Dette gjelder særlig i røde områder.
Dette utelukker naturligvis ikke at det ikke kan tildeles egne særtillatelser som har til formål å stimulere til utvikling av teknologi og løsninger som bidrar til å redusere havbruksnæringens miljøpåvirkning. Regjeringens ordning med utviklingstillatelser er en slik ordning, og gir risikoavlastning til prosjekter som innebærer betydelig innovasjon og betydelige investeringer. Ordningen har allerede bidratt til å realisere nye og interessante konsepter. Da søknadsfristen gikk ut i november i fjor hadde det kommet inn mer enn 100 søknader, og saksbehandlingen pågår fremdeles for fullt. Foruten ordningen med utviklingstillatelser har det i mange år blitt tildelt egne tillatelser til forskning, herunder på anleggsteknologi.
Jeg vil også minne om at myndighetene har et bredt spekter med mer generelle virkemidler, utover tildeling av nye tillatelser, som blant annet skal bidra til at næringen utvikler og kommersialiserer ny teknologi. Slike virkemidler hører også inn under andre statsråders ansvarsområder. Jeg har derfor innhentet en omtale av noen av disse virkemidlene fra næringsministeren:
"Økt produktivitet er den viktigste drivkraften for verdiskaping og økonomisk vekst. Det er derfor viktig å sikre at resultater som utvikles gjennom forsknings- og utviklingsarbeid kommer samfunnet til nytte og bidrar til verdiskaping i Norge."
Jeg vil i denne sammenheng trekke frem programmet Forny2020 (Norges forskningsråd). Det er det viktigste offentlige virkemidlet for å fremme kommersialisering av resultater fra offentlig finansiert forskning. Programmet har en viktig oppgave i å bygge kultur for kommersialisering ved forskningsinstitusjonene og føre ny kunnskap og teknologi ut til markedet. Forny2020 gir midler til idéstimulering og for å evaluere og realisere ideer fram til selskapsetablering eller lisensiering til eksisterende industri, uten begrensning på fag eller næringsområder. I programmet vektlegges arbeidet med å verifisere teknologien i prosjektene, og til oppgradering til industriell standard og de forretningsmessige mulighetene dette gir.
Derfor er det nå også gjennom Forny2020 åpnet for å gi direkte støtte til forskningsbaserte mikrobedrifter i deres arbeid med å nå ut i markedet. Det er også tatt grep for å kunne gi mer støtte til det enkelte prosjekt og følge dette lenger ut i kommersialiseringsløpet. Dette er viktig fordi det er behov for risikoavlastning i de tidlige fasene.
I 2018 bevilges det 191 mill. kroner over NFDs budsjett til Forny2020 i Norges forskningsråd. I perioden 2013 – 2018 har rammene til programmet over NFDs budsjett økt med om lag 86 mill. kroner, fra 104,8 mill. kroner i 2013 til 191 mill. kroner i 2018.
Et annet program er programmet Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA), som skal bidra til størst mulig verdiskaping i norsk næringsliv gjennom forskningsbasert innovasjon i bedrifter. BIA er en åpen konkurransearena. Med dette mener vi at prosjekter fra ulike områder konkurrerer om å få støtte på grunnlag av forskningskvalitet, innovasjonsgrad og verdiskapingspotensial. Prosjektene er initiert av næringslivet, og drivkraften ligger i bedriftenes egne strategier og behov. BIA skiller seg på denne måten fra Forskningsrådets øvrige programmer som retter seg mot spesifikke bransjer eller fag.
I 2018 bevilges det 570 mill. kroner til BIA over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett til Norges forskningsråd. Regjeringen har med dette økt rammene til Forskningsrådets BIA-program med nærmere 206,4 mill. kroner, fra 363,6 mill. kroner i 2013 til 570 mill. kroner i 2018.
I tillegg kommer Skattefunn-ordningen. Dette er en skattefradragsordning for næringslivets kostnader til forskning og utvikling. Gjennom Skattefunn kan små og mellomstore bedrifter (SMB) få 20 prosent av prosjektkostnadene som skattefradrag gjennom skatteoppgjøret. Store bedrifter kan få 18 prosent fradrag av prosjektkostnadene.
Til slutt nevner jeg Miljøteknologiordningen. Denne ordningen administreres av Innovasjon Norge og gir investeringstilskudd til pilot- og demonstrasjonsprosjekter knyttet til miljøteknologi."
Jeg mener på denne bakgrunn at regjeringen allerede legger godt til rette for kommersialisering av teknologi i havbruksnæringen, og at det nå ikke bør legges til rette for at tildeling av nye kommersielle tillatelser til matfiskoppdrett gis med konkrete effektkrav som vilkår i den enkelte tillatelse.