Skriftlig spørsmål fra Arild Grande (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:479 (2018-2019)
Innlevert: 29.11.2018
Sendt: 29.11.2018
Besvart: 04.12.2018 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Arild Grande (A)

Spørsmål

Arild Grande (A): Hvilke hindringer er i veien for at arbeidsledige norske sjøfolk kan ta oppdrag på utenlandsk registrerte skip og fremdeles beholde pliktig medlemskap i norsk folketrygd og hva kan statsråden bidra med for å legge til rette for at norske sjøfolk som står uten arbeid kan få mulighet til å jobbe på midlertidige kontrakter i utlandet uten å miste pliktig medlemskap i folketrygden?

Begrunnelse

Norsk Sjømannsforbund er blitt kontaktet av canadisk fagbevegelse om et mulig samarbeid om prioritert midlertidig bruk av norske sjøfolk om bord på canadisk registrerte skip. Pliktig medlemskap i norsk folketrygd opphører straks en person kommer i arbeid på skip registrert i utlandet. I brev av 06.02.2018 skriver NAV til Norsk Sjømannsforbund følgende:
Trygdeavtalen med Canada har en egen bestemmelse i artikkel 11 som gir partenes kompetente myndigheter mulighet til å avtale unntak fra de øvrige lovvalgsbestemmelsene i avtalen. Det kan tenkes at norske og canadiske myndigheter kan bli enige om norsk lovvalg, slik at sjøfolkene omfattes av norsk trygdelovgivning alene. Hvorvidt det er anledning til og skal tas initiativ til en slik avtale med canadiske myndigheter er per i dag opp til NAV kontroll.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Nasjonale trygdeordninger har alltid bestemmelser som regulerer hvem som er omfattet av ordningene. Det varierer fra land til land hvordan dette er regulert. For sjøfolk kan spørsmålet om trygdedekning tenkes løst på flere forskjellige måter. Mange land har løsninger som er basert på det såkalte flaggstatsprinsippet, som innebærer at sjøfolkene er trygdedekket i det landet hvor skipet er registrert. Dette er for eksempel hovedregelen innenfor EØS. I andre land kan det for eksempel være oppstilt et krav om at man er bosatt i det aktuelle landet.
En løsning der Norge innfører regler som innebærer at alle sjøfolk med norsk statsborgerskap skal være pliktige medlemmer i folketrygden, også under arbeid på utenlandsregistrerte skip, vil kunne være problematisk.
For det første ville resultatet for en del sjøfolk kunne bli dobbel trygdedekning, dersom de også var pliktige medlemmer i trygdeordningen i at annet land, som for eksempel flaggstaten. Dobbel trygdedekning ville også medføre dobbel avgiftsplikt for de aktuelle sjøfolkene.
For det andre vil norske trygdemyndigheter ikke ha noen mulighet til å innkreve arbeidsgiveravgift fra utenlandske redere. Følgelig vil sjøfolkenes medlemskap i folketrygden kunne bli underfinansiert. Jeg finner det i lys av dette ikke tilrådelig unilateralt å innføre slike regler.
Norge har inngått bilaterale trygdeavtaler med en del land. I trygdeavtalene inntas det rutinemessig en bestemmelse om at de to lands myndigheter kan avtale unntak fra avtalens bestemmelser om hvor personer skal være trygdedekket. Innenfor rammene av en bilateral trygdeavtale kan både utfordringen med dobbelt medlemskap og utfordringen med underfinansiering finne sin løsning. Hvorvidt bestemmelsene i en bilateral trygdeavtale kan anvendes i slike tilfeller som nevnt i spørsmålet fra representanten Grande, må imidlertid avgjøres etter en konkret vurdering av hver enkelt sak.
Det er uansett viktig å være klar over at en slik løsning også vil fordre at det andre avtalelandet gir sitt samtykke til et unntak.