Norunn Tveiten Benestad (H): Ser næringsministeren behovet for endringer i stiftelsesloven slik at en stiftelse med boligsosialt formål opprettet av en kommune, kan oppløses uten at det stilles strenge vilkår som følger av dagens lov, og kan oppløsning av slike stiftelser eventuelt begrenses til de stiftelser som ble opprettet før ny lov om sosiale tjenester trådte i kraft i 1991 og før gjeldende stiftelseslov (2010), være et alternativ?
Begrunnelse
Kommunens boligpolitiske ansvar var ikke lovfestet på 60-tallet da flere av boligstiftelsene ble opprettet. Boligstiftelsene var da godt tilpasset som et virkemiddel for å sikre boliger til eldre og funksjonshemmede. Stiftelsene hadde da tilgang til statlige midler og kommunene kunne også tildele offentlige midler med boligsosialt formål. Boligstiftelsene var en integrert del av det kommunale tjenesteapparatet og et verktøy i den kommunale boligpolitikken.
Stiftelsesloven er etter dette gradvis endret i retning av et klarere skille mellom stifter og stiftelsen. Etter endringene i stiftelsesloven i 2001 stilles det større krav til uavhengighet mellom kommuner. Kravet til uavhengighet foreslås skjerpet i NOU 2016: Forslag til ny stiftelseslov. Det vil bety at kommunene ikke kan bruke stiftelsene slik de var tiltenkt, og at boligstiftelse i dag er uegnet som virkemiddel i boligpolitikken.
En annen problemstilling er kommunenes manglende mulighet til å disponere boligstiftelsenes boliger til det beste for gruppene som har et reelt behov.
Grunnlaget for dette er at stiftelsene kun kan bruke boligene til å dekke behovene til brukerne som er beskrevet i formålet til stiftelsen. Andre brukergrupper får ikke tilgang på bolig og man kan risikere at boligene blir stående tomme, mens kommunene har et stort behov for å sikre nye brukergrupper.