Maria Aasen-Svensrud (A): Hvorfor har ikke statsråden tatt lederskap angående denne viktige problematikken for å sikre at personer som står i fare for eller har begått seksuelle overgrep mot barn får tilstrekkelig behandling?
Begrunnelse
Vi opplever nå at rekordmange saker vedrørende vold i nære relasjoner og saker som omhandler vold mot barn anmeldes. Dersom dette skyldes at terskelen for å anmelde denne type saker har blitt lavere, så er det bra.
Men, når vi nå ser denne økningen av saker som omhandler vold i nære relasjoner så må også disse sakene prioriteres. Politiet må ha tilstrekkelige rammer til å følge opp anmeldelser, etterforskning og påtale. Domstolene må få unna sakene, slik at offer for denne typen svært alvorlig kriminalitet ikke blir satt i uverdige køer der livet blir satt på vent frem til saken er avgjort. Så må arbeidet med rehabilitering i fengsel og oppfølging i etterkant styrkes. I tillegg er det forebyggende arbeidet viktig, folk som står i fare for å begå overgrep skal fanges opp og følges opp slik at overgrep ikke skjer. Når vi nå får tilbakemeldinger gjennom blant annet media at hverken kriminalomsorgen eller spesialist helsetjenesten har tilstrekkelige rammer for å følge opp dette kritiske arbeidet, så er det alarmerende. At sedelighetsdømte ikke får et godt nok rehabiliterende tilbud er ikke akseptabelt og det er heller ikke akseptabelt at det forebyggende arbeidet ikke er godt nok. De som i størst grad vil lide under dette er ofre for kriminalitet. Eksempelvis er det på høy tid å få på plass en lavterskeltelefon for å forhindre nye overgrep, våre naboland har dette på plass men i Norge drar dette ut i tid.
I statsbudsjettet for 2019 ble det satt av midler til å etablere et landsdekkende tilbud for å hindre at personer som er dømt for seksuallovbrudd begår nye overgrep, men tilbudet lar vente på seg. Å sørge for at personer som er dømt for seksuelle overgrep får behandling slik at de ikke gjennomfører nye overgrep når de vender tilbake til samfunnet er kritisk viktig.
Staten ved regjeringen har ansvar for å gi overgrepsdømte tilstrekkelig behandling. Det må være en forventning at justisministeren tar ledelse i dette arbeidet og sikrer at de som har behov for og vil ha nytte av både rehabiliterende og forebyggende behandling får dette.