Skriftlig spørsmål fra Ingvild Kjerkol (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:1093 (2018-2019)
Innlevert: 27.02.2019
Sendt: 27.02.2019
Besvart: 05.03.2019 av helseminister Bent Høie

Ingvild Kjerkol (A)

Spørsmål

Ingvild Kjerkol (A): Hvordan vil statsråden sørge for at mennesker med alvorlige psykiske lidelser og stor selvmordsfare får et tilstrekkelig tilbud i helsetjenesten?

Begrunnelse

Avisa Nordland publiserte 24.02 saken om «Mia,» en ung kvinne som har sittet 16 måneder i varetekt og har prøvd å ta livet sitt en rekke ganger. Det er ikke usannsynlig at hun blir sittende i varetekt lenger enn den dommen hun til slutt får. I saken kommer det frem at hverken kommune eller helseforetak har hatt kapasitet til å ta vare på jenta, og at hun mot eget ønske er blitt utskrevet flere ganger. Slike saker omhandler samfunnets mest sårbare individer, og vi må kunne gi dem et tilbud utover fengsel og varetekt.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Saken om "Mia" som representanten Kjerkol viser til viser dessverre tydelig at det er behov for å arbeide videre med å styrke kvaliteten og kapasiteten innen psykisk helsevern.
Innledningsvis vil jeg påpeke at det å sitte i fengsel er en belastning for mange. Å være plassert i varetekt over lengre tid er i tillegg en ekstra påkjenning fordi man blir avsondret fra omverdenen og i stor grad fra sosial omgang med andre mennesker.
Innsatte har på lik linje med andre rett til helse- og omsorgstjenester, sosiale tjenester, opplæring, arbeidsrettet bistand, kulturtilbud osv. De sektorene som har ansvar for disse tjenestene ellers i samfunnet, har også ansvaret under straffegjennomføring.
Kriminalomsorgen og helsetjenestene har ulike oppgaver og ansvar for innsatte og varetektsfengslede, samtidig er begge instanser forpliktet til å samarbeide når dette er nødvendig for å oppfylle personenes krav på hjelp. Det er kriminalomsorgen som har det daglige tilsynet med innsatte, mens fengselshelsetjenesten i vertskommunen skal sørge for et forsvarlig helsetilbud til den enkelte og om nødvendig henvise videre til spesialisthelsetjenesten. Helsetjenesten er således avhengig av at kriminalomsorgen, med sin kjennskap til innsattes situasjon og behov, fanger opp observerte endringer i helsetilstanden og varsler helsetjenesten når det trengs. Regelverket er tydelig på at innsatte har de samme pasientrettigheter som andre. Kriminalomsorgen har ansvar for å legge til rette for at brukerne kan få realisert sine rettigheter.
Gjennom statsbudsjettet for 2019 er det vedtatt å etablere en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel og forvaringsanstalt, for innsatte med sterkt aggressiv atferd og psykiske lidelser. Dette tiltaket skal bidra til å forebygge og hindre langvarig isolasjon, og vil gi bedre soningsforhold for noen av de innsatte som det er størst utfordringer knyttet til. Erfaringene fra Ila vil være nyttige i vurderingen av om også andre steder i landet eller andre grupper, kan ha utbytte av tilsvarende løsninger for å møte behovene hos innsatte med særlig alvorlige psykiske helseutfordringer.
Videre er det viktig å fortsette det generelle arbeidet med å etablere fellesteam rundt pasienter med psykisk helse- og rusproblemer, komme i gang med pakkeforløpene og sikre enda bedre overganger mellom kriminalomsorgen og kommunene. Regjeringen har derfor nylig inngått en samarbeidsavtale med KS om samarbeid ved løslatelse etter straffegjennomføring.
I denne forbindelse bør også regjeringens strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff (2017-2021) nevnes. En forutsetning for å lykkes er kontinuitet og god samordning mellom kriminalomsorgen, ulike statlige forvaltningspartnere, fylkeskommuner og kommuner. Når denne samordningen ikke fungerer, oppstår det glippsoner som hindrer god oppfølging av den enkelte. Strategien inneholder en rekke tiltak fordelt på flere sektorer og forvaltningsnivå og skal bidra til at innsatte får nødvendige tilbud fra ulike etater og tilpasset oppfølging etter endt soning.
Til slutt viser jeg til at arbeidet med en ny nasjonal handlingsplan mot selvmord er i startfasen. Også her skal flere sektorer, inkludert bruker- og pårørendeorganisasjoner, trekkes inn i arbeidet med å utvikle og gjennomføre en aktiv, systematisk og kunnskapsbasert forebygging av selvmord i det norske samfunnet.