Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1105 (2018-2019)
Innlevert: 28.02.2019
Sendt: 28.02.2019
Besvart: 06.03.2019 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): I 2017 strammet Nav på egen kjøl inn praksis når det gjaldt støtte til et andre år på folkehøgskole for personer med behov for opplæringstiltak til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Stortinget ba i vedtak 12. juni 2018 regjeringen oppheve innstrammingen. Snart ni måneder etter, er vedtaket ennå ikke effektuert.
Med hvilken begrunnelse velger regjeringen å trenere et stortingsvedtak til fordel for personer som trenger fellesskapets støtte, og når kan de det gjelder, forvente at Stortingets vilje blir gjennomført?

Begrunnelse

I Dokument 15:1427 (2017-2018) viste daværende stortingsrepresentant Olaug Bollestad (KrF) til Stortingets debatt om statsbudsjettet for 2018, der regjeringen ga klart uttrykk for at begrensninger i muligheten til et andre år på folkehøgskole ikke skulle ramme dem som trengte tilrettelagt folkehøgskole i to år. Virkeligheten ble en annen, både for personer med Downs syndrom og andre med sterk dokumentasjon på behov for tilrettelagt undervisning. Nav strammet likevel til, slik statsråden viser til i sitt svar i nevnte stortingsdokument.
Stortingsflertallet var uenig med statsrådens begrunnelse for denne innstrammingen og vedtok derfor 12. juni 2018 å be regjeringen reversere den interne innstrammingen i praksis. Vedtaket ble gjort mot stemmene fra de daværende regjeringspartiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Men et flertall, bestående av Ap, Sp, SV, KrF, MDG og Rødt, stemte for at innstrammingen skulle reverseres. Det må regjeringen forholde seg til, til tross for at KrF nå er i regjering, så lenge Stortinget ikke har gjort nytt vedtak, og selv om regjeringen ikke liker vedtaket.
NRK Buskerud hadde et innslag om saken i dag, 27. februar 2019, der politisk ledelse i Arbeids- og sosialdepartementet redegjorde for iverksatt utredning om behovet for endring i folketrygdlovens § 10-7, som om dette skulle være et initiativ fra regjeringen selv, og med understrekning av at lovendringer tar tid. Som del av flertallet av 12. juni 2018, reagerer jeg kraftig på en slik framstilling. Jeg har forståelse for at en eventuell endring i en lovbestemmelse kan ta tid, men her er det ikke regjeringen som har tatt initiativ til noe som helst. Stortinget har bedt regjeringen endre en intern innstramming. Det har regjeringen så langt ikke gjort. Det er på tide at det skjer. Det er allerede noen som har måttet betale prisen for den innstrammingen. Innstrammingen skjedde for øvrig ikke etter et lengre lovarbeid, men på intern instruks. Det er ingenting som hindrer regjeringen i å be Nav sende ut en ny instruks om å gå tilbake til tidligere praksis inntil en eventuell ny lovbestemmelse kan tre i kraft, da forhåpentlig til fordel for dem det gjelder.
Stortinget tok til etterretning at regjeringen var i gang med et lovarbeid i forbindelse med folketrygdlovens § 10-7 i behandlingen av budsjettet for 2019, men det er ikke til hinder for at man i mellomtiden kan gå tilbake til tidligere praksis. § 10-7 er en bestemmelse med rom for skjønn. Det er i dokumentene i saken, ingenting som tilsier at tidligere praksis var i strid med lovbestemmelsen, slik den i dag er utformet.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Vanlig varighet ved opphold på folkehøgskole er ett skoleår. Dette gjelder både funksjonsfriske og utviklingshemmede. Personer som har fått stønad fra Arbeids- og velferdsetaten til nødvendige utgifter til opphold og opplæring som overstiger ordinære bo- og oppholdsutgifter ved skolen i ett år, kan få støtte til et andre år på visse vilkår.
Stortingets anmodningsvedtak nr. 898 bygget på en forutsetning om at det hadde skjedd en innstramning i mulighetene for å få stønad fra Arbeids- og velferdsetaten til et andre år på folkehøgskole. Som jeg tidligere har orientert om, er dette ikke riktig. Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt retningslinjer for muligheten til å få støtte til opphold for et andre år. Disse retningslinjene ble endret høsten 2017. Formålet med endringen var å presisere at støtte til et andre år bare skal gis i helt spesielle tilfeller, og at mangelfullt tilbud i hjemkommunen ikke er et argument for slik støtte.
Kommuner som har innbyggere med utviklingshemming får særlig tilskudd av staten, og har plikt til å yte en rekke kommunale tjenester knyttet til helse, omsorg, assistanse og annen oppfølging. Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst at bakgrunnen for presiseringen var en økning i antall søknader om stønad til forlenget opphold i tre fylker, samt at manglende kommunalt tilbud ble oppgitt som grunn i mange søknader.
Jeg antar at Stortingets intensjon med det nevnte anmodningsvedtaket er at flere skal få stønad til to år på folkehøgskole. Dersom vilkårene for støtte til et andre år på folkehøgskole skal mykes opp, krever det endring i lov eller forskrifter gitt i medhold av folketrygdloven. Det må også vurderes om tilskuddet til hjemkommunen skal reduseres mens den utviklingshemmede er på folkehøgskole.
Arbeids- og sosialdepartementet har omtalt oppfølgingen av anmodningsvedtaket i Prop.1 S (2018–2019). Departementet har nå startet en utredning av saken. Departementet undersøker behovet for og ønsker om et andre år på folkehøgskole, og hva som er årsaker til dette. Videre utredes statens kostnader knyttet til en utvidet adgang til støtte til et ekstra år på folkehøgskole for denne gruppen, samt hva det vil innebære av innsparinger for bostedskommunene.
Jeg vil samtidig presisere at det ikke er noe i veien for at bostedskommunen i dag støtter slikt opphold på folkehøgskole dersom det er det beste tiltaket for den enkelte, og at det heller ikke er noe til hinder for å søke om slik stønad selv om endringer i regelverket for statlig stønad ikke er ferdig utredet.