Svar
Nikolai Astrup: En nødvendig forutsetning for at alle som ønsker det skal få tilgang til internett hjemme, er å legge til rette for et godt bredbåndstilbud i alle deler av landet. Norge har i dag svært god mobil- og bredbåndsdekning i internasjonal målestokk, og er blant de landene i verden som har kommet lengst på digitalisering. Bredbåndsdekningen i Norge har økt markant de siste årene. Blant annet er mobilnettene vesentlig oppgradert med mer bredbåndskapasitet som en følge av den storstilte 4G utbyggingen. Ifølge den siste dekningsundersøkelsen som er gjennomført på oppdrag fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, var det under 1000 husstander som i 2018 manglet mulighet for bredbåndstilknytning med minst 4 Mbit/s, mens tilsvarende tall i 2013 var ca. 90 000. Når det gjelder høyhastighets bredbånd, dvs. 100 Mbit/s eller høyere, er det beregnet at 82 prosent av landets husstander hadde tilbud om dette i 2018, opp fra 63 prosent i 2013.
En del av den positive utviklingen skyldes statlige bidrag. Siden 2014 har over 60 000 husstander fått ny og forbedret bredbåndstilbud gjennom den statlige ordningen. Selv om de statlige tilskuddene har kommet godt med, er det viktig å huske på at denne støtten kun utgjør en svært liten andel av de samlede investeringene i bredbånd i Norge. Disse investeringene er langt mer avhengige av gode rammebetingelser enn av statlige midler. De samlede investeringene i utbygging av digital infrastruktur er betydelig høyere nå enn under den forrige regjeringen. De årlige investeringene i elektroniske kommunikasjonstjenester og nett har økt fra 7,6 milliarder kroner i 2013 til ca. 10 milliarder kroner i 2016. Det tyder på at bransjen mener rammebetingelsene spiller på lag med næringen. Vi har blant annet tildelt nytt frekvensspektrum, som er en viktig forutsetning for at bredbåndstilbudet gjennom mobilnettene er blitt vesentlig bedre for veldig mange. I tillegg har regjeringen lagt til rette for lavere gravekostnader for de som skal bygge ut høyhastighetsbredbånd.
Regjeringen har altså gjort et viktig grunnarbeid for å sørge for at alle landets husstander, også familier med skolebarn, skal ha mulighet for internettilgang hjemme. Representanten viser særskilt til familier som mottar økonomisk sosialhjelp. Jeg vil i denne forbindelse vise til at de som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på den sosiale tjenesten økonomisk stønad i henhold til sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Kommunen har både rett og plikt til å utøve skjønn når de vurderer om det skal ytes stønad og ved utmåling av stønaden. Kommunen er ansvarlig for at alle tjenester som ytes etter loven er forsvarlige, herunder at økonomisk stønad har et forsvarlig nivå. Hvis tjenestemottakeren har barn, skal barnas behov vurderes og ivaretas særskilt.
I rundskriv til sosialtjenesteloven (Hovednr. 35) fra Arbeids- og velferdsdirektoratet står følgende om utgifter til medier og kommunikasjon (punkt 4.18.2.38):
"Nødvendige utgifter til medier og kommunikasjon skal inngå i livsoppholdet. En tjenestemottaker skal kunne kommunisere med andre og holde seg normalt oppdatert på det som skjer i samfunnet via vanlige medier- og kommunikasjonskanaler.…..Datamaskin og internettforbindelse kan være nødvendig for å kunne være aktiv arbeidssøker, få fullt utbytte av kvalifiserende og arbeidsrettede tiltak, benytte seg av NAVs selvbetjeningsløsninger og ha et normalt kundeforhold til banken. For at barn og unge skal kunne være sosialt inkludert og gjøre skolearbeid, vil datamaskin og internettforbindelse hjemme som hovedregel være nødvendig.
Livsoppholdsbegrepet er et dynamisk begrep som må tilpasses den generelle samfunnsutviklingen. Den teknologiske utviklingen går fort og valgmulighetene er mange. Utgifter til rimelige løsninger og et nøkternt forbruk etter en alminnelig standard skal inngå i livsoppholdet. Det ligger til tjenestemottakers disponeringsrett å velge medier- og kommunikasjonskanaler. En tjenestemottaker skal for eksempel få dekket en tilsvarende utgift som til radio, TV, bruk av TV, telefonapparat og -bruk, og abonnement på avis selv om vedkommende velger å ikke ha radio, TV, avis og telefon, men hører radio, ser TV-program, leser aviser og kommuniserer over nett på en PC. Hvis utgiftene er lavere enn den alminnelige standarden kan disse legges til grunn for stønadsberegningen."
Det er altså slik at kommunene skal gjøre individuelle vurderinger og dekke nødvendige utgifter til medier og kommunikasjon som økonomisk stønad. I vurderingen skal barns behov ivaretas særskilt.
Selv om jeg har stor forståelse for at det kan oppstå praktiske utfordringer for skolebarn dersom husstanden ikke har internettilgang hjemme, er det viktig å minne om at etter opplæringsloven § 2-15 har elevene rett til gratis offentlig grunnskoleopplæring. Kommunen kan ikke kreve at elevene eller foreldrene dekker utgifter i tilknytning til grunnskoleopplæringen, for eksempel til undervisningsmateriell. Dersom skolen krever at lekser skal utføres eller innleveres digitalt, må kommunen tilrettelegge for at elevene kan gjøre dette. For elever som ikke har tilgang til internett hjemme, kan dette for eksempel løses ved at elevene kan gjøre leksene på skolen eller på et lokalt bibliotek med gratis trådløst internett. Skoler som har basert sin undervisning på at alle elever har tilgang til nettbrett som også brukes til leksearbeid hjemme, kan også vurdere om elever skal kunne få tilgang til nett via mobilnettet.