Skriftlig spørsmål fra Siv Mossleth (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1272 (2018-2019)
Innlevert: 15.03.2019
Sendt: 20.03.2019
Besvart: 26.03.2019 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen

Siv Mossleth (Sp)

Spørsmål

Siv Mossleth (Sp): Holmholmen naturreservat var den tetteste hekkebestanden av ærfugl i landet, med over 500 hekkende par på en liten holme da området ble vernet. Det er nødvendig med intensiv skjøtsel under hekkingen. I 1997 hekket 650 ærfugl på Holmholmen, i 2018 var antallet gått ned til 320. Havørn er en stor fare for bestanden, og skremming har ikke nødvendig effekt.
Kan ministeren se at felling av havørn er nødvendig, og igangsette nødvendige tiltak for tillatelse for felling av ørn, samt bidra til supplerende minkjakt med hund?

Begrunnelse

Holmholmen naturreservat ble opprettet ved kgl.res. 06.12.02.
Holmholmen naturreservat i Hemnes kommune har sannsynligvis den tetteste hekkebestanden av ærfugl vi har i landet (da vernet ble opprettet), med over 500 hekkende par på en liten holme inni Ranafjorden. For å opprettholde bestanden og kulturlandskapet er det nødvendig med intensiv skjøtsel. Det vil si fuglepass og predatorkontroll i to måneder hvert år.
Verneforskriftens § 2 sier at ”Formålet med fredningen er å bevare et godt og uforstyrret hekke- og oppvekstområde for sjøfugl.” Det vil si å ivareta en av de største og tetteste ærfuglkoloniene som i dag finnes i Nordland. Denne lokaliteten er spesiell ved sin geografiske plassering. De største hekkeplassene for ærfugl er vanligvis lokalisert ute på kysten, og fjordlokaliteter som denne er sjeldne. Området kan også ha verdi som referanse-område for forurensningstilstanden i Ranafjorden. I tillegg har Holmholmen en stor kultur-historisk verdi som et gammelt egg- og dunvær. Det er svært sjelden at disse er så inntakt som her med hensyn til både driftsform og bestandsstatus. Dette er godt dokumentert og representerer en viktig del av den gamle kystkulturen.
Predatorkontroll er sentral i vaktholdet på og rundt holmen. Skremming, jakt og fellefangst har foregått både i det som nå er verneområde og i området rundt.
Fiskemåse, gråmåse, svartbak og skjære kan felles uten særskilt tillatelse hele året av eier, bruker eller rettighetshaver når disse gjør skade av vesentlig økonomisk betydning på aktivt drevne egg- og dunnvær
Oter og havørn er også observert som predatorer på ærfugl på Holmholmen, men regulering av oter og havørn begrenses til kun nødvendig skremming. Hønsehauk er også observert rundt området. Det har vært søkt om skadefelling av ørn tidligere, uten at tillatelse er gitt.

Ola Elvestuen (V)

Svar

Ola Elvestuen: De fleste steder langs norskekysten ser det ut til å være en nedadgående trend i ærfuglbestanden. Dette er også situasjonen i Nordland. Det foreligger data for utviklingen i Ranfjorden, der Holmholmen ligger, som viser sterk nedgang i bestanden fra midten av 1980-tallet. Data om hekkende ærfugl på Holmholmen fra 2003 og fram til 2018 viser imidlertid at hekkebestanden de senere år er stabil, men med en viss nedadgående tendens.
Grunneier har drevet ærfuglværet siden 1997, og verneområdet ble opprettet i forbindelse med kystverneplanen 6. desember 2002. Siden Holmholmen er et vernet område, har Fylkesmannen i Nordland årlig gitt midler til røkting av ærfuglværet. Det er også gitt midler til innkjøp av minkfeller og viltkamera. Rømt mink fra minkfarmer er en fremmed art i norsk fauna og arten utgjør en alvorlig trussel mot våre bakkehekkende fuglearter, blant annet sjøfuglene. Jakt med hund på mink blir derfor prioritert i sjøfuglreservater. Blant annet har Statens naturoppsyn egne ekvipasjer som jobber godt med dette. Statens naturoppsyn har for noen år siden gjennomført jakt med hund på mink før hekkesesongen på Holmholmen. Effekten av dette har vært positiv, men siden Holmholmen ligger nær land er det enkelt for ny mink å komme seg over til holmen. Fylkesmannen har gitt dispensasjon til felling av flere måkefuglarter og også oter i det aktuelle verneområdet, men det er ikke rapportert at otere er felt. Det er søkt om felling av havørn ett år, men tillatelse til felling er ikke blitt gitt.
Det er ofte sammensatte årsaker til endringer i bestanden av våre fuglearter. Det gjelder også for sjøfuglene, slik som ærfuglen. At havørn har ærfugl som et mulig byttedyr, er ikke alene tilstrekkelig til å tillate jakt på en fredet art. Gitt at det er en rekke andre påvirkningsfaktorer på ærfuglbestanden, og at havørna har en bred diett bestående av fisk, fugl og åtsler, vil det være usikkert hvilken effekt felling av enkeltindivider av havørn vil ha på ærfuglbestanden. Jeg ser det derfor ikke som aktuelt å endre dagens praksis hva gjelder felling av havørn.