Lars Haltbrekken (SV): Havene står overfor flere utfordringer: klimaendringer, plastforurensing, overfiske og gruvedrift på havbunnen. Det arbeides med en internasjonal havtraktat, og FN har møte fra 25. mars til 5. april. Målet er å lande en avtale i løpet av 2020.
Vil Norge arbeide for, og på hvilken måte, å sikre en sterk avtale, som sikrer globale, sektorovergripende mekanismer for å identifisere, etablere, overvåke og håndheve marine ververneområder i internasjonalt farvann?
Begrunnelse
Norge har alltid vært et land tett tilknyttet havet, og mye av verdiene som har blitt skapt i Norge har kommet fra havet. Når det snakkes om framtidig verdiskapning er det mange stemmer som peker på havet, og mulighetene for utvikling av nye næringer og ny verdiskapning.
Skal vi kunne fortsette å leve av havet er vi avhengige av godt forvaltede havområder for å sikre havets helse. Det gjelder både norske havområder, men også havområdene i internasjonalt farvann som i dag i liten grad er regulert. Havet kjenner ingen landegrenser, og det må derfor samarbeides godt internasjonalt i arbeidet med å forvalte verdenshavene.
Internasjonalt tyder tilstanden for havmiljøet, inkludert overbeskattede fiskebestander, og den manglende måloppnåelsen i arbeidet med å beskytte havet på at dagens regime for havforvaltning ikke er tilstrekkelig. Forskere sier at 30 prosent av havet må vernes innen 2030 for å sikre havet for framtiden. Internasjonalt farvann dekker ⅔ av havet, og mindre enn 1 prosent av havområdene i internasjonalt farvann er beskyttet. Som et svar på den voksende bekymringen for påvirkningen menneskelig aktivitet har på havets helse og biomangfold ble det på FNs 72. generalforsamling enstemmig vedtatt å starte arbeidet med å utarbeide et internasjonalt juridisk bindende regelverk i henhold til FNs havrettskonvensjon om bevaring og bærekraftig bruk av marine biologiske mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, med sikte på å utvikle regelverket så snart som mulig.
Denne nye avtalen, referert til som den globale havtraktaten, er en historisk mulighet til å tett hull i den internasjonale havforvaltningen. Utarbeides avtalen riktig kan den styrke koordinering og samarbeid, samt levere sammenhengende og effektiv beskyttelse til en stor majoritet av havet, som ligger utenfor nasjonal jurisdiksjon.
Norge er avhengig av sunne hav. Siden havene er knyttet til hverandre er det i Norges interesse å sikre en sterk internasjonal havtraktaten som kan ta vare på det biologiske mangfoldet i havet. Norge har allerede tatt en internasjonalt ledende rolle i arbeidet med å stanse plastforurensningen av havet. Dette må Norge bygge videre på gjennom å lede an i arbeidet med å beskytte havet og havmiljøet.